hvordan irritere “haters”

Når det gjelder fiender, så har jeg mange. Ikke nødvendigvis fordi jeg har valgt det selv. Jeg er bare veldig enkel å hate, virker det som. Blant alle disse fiendene, som stadig sverger hevn mot meg og død over alt jeg noen gang kommer – eller har vært – i nærheten av, finnes det noen virkelig artige folk. Mange mener at det er umulig å være rettferdig hvis man favoriserer noen av de mindreverdige vesenene der ute, men: Disse artige folka, de er mine favoritter.

Det som gjør at enkelte blir favorittfiender er gjerne en deilig irrasjonell holdning, litt paranoia og et ikke-eksisterende logisk senter. At de klikker litt når jeg viser dem hvordan jeg kan multitaske med å sitte, høre på musikk, spille og gjøre dem forbannet på samme tid – gjør alt desto bedre.

Noen ganger liker jeg nemlig å trykke på de rette knappene, sånn for moro skyld, bare for å vise akkurat hvor lett det er å tirre dem. Det kjennes litt som om de er nabohunden min, og jeg stikker hodet ut av vinduet og plystrer bare for å se dem løpe til enden av kjetting sin og kvele seg selv litt.

Det finnes mange måter å irritere folk som hater deg på. En av måtene jeg plager de som hater meg på, er å påpeke at de later som de vet alt. Og understreke at det irriterer de av oss som faktisk gjør det. Man kan naturligvis ikke si det på den måten, men hvis man pakker det inn litt – og likevel får frem beskjeden – så kan du se mange artige reaksjoner.

På et forum ser man kanskje bare svaret deres, eller mangelen på et svar, men jeg liker å se for meg ansiktsuttrykket deres mens de prøver å komme opp med et comeback. Jeg forestiller meg at det ser ut som om de holder for nesa og munnen mens de nyser. Når jeg leser svar fra noen av dem, lurer jeg også ofte på om de har hjernemasse nok mellom ørene til at det kan komme noe ut når hodet eksploderer som følger av dette.

Noen ganger liker jeg også å se for meg at dette illustrasjonfotoet kunne passet for dem mens jeg venter:


En annen sikker vinner når jeg skal frustrere mine fiender skikkelig er å være hyggelig. De hater det. Det er ikke så rart, de hater jo meg. Hvis ejg ser ut til å ha det moro, så må det jo tenne allerede plugger. Hvis du skal ta denne teknikken i bruk, er det lurt å bruke dette hatet – kombinert med deres lite politisk-korrekte mistilitt til alle andre som kan blø i fem dager uten å dø av det – mot dem. Da har du noe på gang.

Det er også lurt å hive med noen smileys. Da kan de ikke vise sinnet sitt uten å se dumme ut. Ikke at frykten for å se dum ut noen gang har stoppet dem fra å gjøre nettopp det:

“Kjære deg, jeg skjønner at virkeligheten for deg kun er der pizzamannen kommer fra, men hva med å prøve å se at jeg har andre ting å gjøre enn å høre på deg? :)”

Eller gode gamle: “Hvorfor er det slik at folk som vet minst, vet det mest høylytt? ;)”

Ok, konklusjoner er er kanskje bare stedet hvor man velger å stoppe og tenke, men here it goes: Det gjør meg ingenting at dere, mine favorittfiender, hater meg. Jorden er universets psykriatiske avdeling, og de av dere som bruker tid på å hate meg og andre over interrnett – har blitt tildelt tvangstrøyer i form av manglende hjernekapasitet.

Det er ingenting som er like fornøyelig som å lese deres latterlige come-back forsøk mens jeg flirer av at dere faktisk beit på. Og jeg smiler virkelig heftig når jeg ser dere skrive ting som “knegg”  rett under folk som heter pinocchio på et forum.

Jeg klarer nemlig ikke la være å se for meg at du er vennen til nettopp pinocchio i filmen med samme navn. Ja, den vennen som blir til et esel og sendes til en øy for likestilte. Når det er sagt, så er kanskje du og dine allerede på den øya. Virkelighetsforsåelsen vitner hvertfall om manglende kontakt med – og foreståelse for – mennesker med andre utgangspunkt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *