CIMG4550

Ensomhet

Store deler av mitt liv, har jeg følt at jeg går på utsiden og titter inn. Den følelsen kan kvele meg. På mange måter er ensomhet sjelens fengsel. Jeg tror at noe av det vanskeligste et menneske kan leve i er nettopp ensomhet, fremmedgjøring – og tomhet. Disse følelsene sammen, kan være fullstendig alt-oppslukende.  Det som stadig forbløffer meg, er at verden er full av ensomme og fremmedgjorte mennesker som føler seg tomme på innsiden.

På en blogg jeg hadde for flere år siden, skrev jeg mye om dette. En av de observasjonene jeg gjorde, var at det finnes millioner av mennesker i verden og nesten alle søker andres godkjennelse og validering. Alle er redde for ikke å bli akseptert, men bruker mye tid hver eneste dag på å generalisere og å dømme mennesker de møter. På ikke å akseptere dem. Jeg vet ikke hvordan du er, men jeg er en av dem.

Vårt atferdsmønster er en selvmotsigelse i seg selv. Kanskje alle i hele verden er redde for hverandre. Hvilken annen logisk forklaring kan det finnes på at vi sitter der, i rom fult av mennesker og føler oss ensomme?  Eller at vi oppe i alt dette, bruker tidspunktene hvor vi føler oss mest alene, på å isolere oss? Alt vi gjør, er å hoppe ned i den mørke, tomme spiralen av egen fri vilje. For å gi næring til ensomheten.

Det ligger i min natur å sparke beina bort under meg selv. Jeg har det til felles med mange rundt meg; Jeg er selvdestruktiv. Og noen ganger hater jeg alt jeg gjør fordi jeg føler ingen kan synes noe godt om det. Eller om meg. Det er en del av mitt repertoar. Fiolinen i mitt personlige orkester. Om ikke annet, så er jeg ikke alene om det. Tror jeg.

Jeg leste en gang at ensomhet ikke er en søken etter selskap, men lengsel etter beslektede sjeler. Kanskje det bare finnes en vei ut av ensomhet. Du må finne en annen som gjør at du glemmer deg selv. Som pusser ut linjene av ditt eget ego og fjerner din egen usikkerhet og evinnelige søken etter å bli akseptert.  For kanskje da, i et vilt flimrende øyeblikk, kan du oppleve følelsen av å dele nuet med noen andre. Å være mer enn bare deg.

Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet, er at for meg blir ikke følelsen mindre av å støtte meg til andres ensomhet. Ingenting blir bedre av å plusse negativ én med negativ én. Jeg må heller distraheres. I mine vanskeligste perioder ble internett mitt tilfluktsted. For meg er internett et sted mellom det trivielle og det ensomme. Et sted hvor det alltid er noen som har det verre enn meg, og det alltid er noe som kan få tiden til å gå når jeg prøver å leve etter mottoet mitt; “tenk mindre – lev mer”. Det er alltid noe å gjøre på internett. Og best av alt; på internett er det alltid er noen som kan få deg til å smile – hvis du lar dem.

Ensomhet er smertefullt. Det er vondt. Likevel er ensomhet en del av den menneskelige tilværelse. En universell følelse som på mange måter har potensiale til å bringe deg nærmere alle menneskene du føler at ikke forstår eller aksepterer deg. Kanskje vi bare må innse at det er nettopp det ensomhet er. Iboende. I oss alle. Da kan vi kanskje gå med den, i stedet for å flykte fra den eller la den ta over. For, om ikke annet, så knytter den oss sammen.

Det er mine tanker. Men, min ensomhet er kanskje av et annet slag enn din.

Og, for å forsøke å lirke frem et smil i ditt ansikt. Her er et lite flatterende bilde av meg uten øyenbryn:

8 thoughts on “Ensomhet

  1. Som vanlig godt skrevet Bene; ) Tøft gjort å skrive om dette temaet, og i tillegg å være så åpen om temaet som du er..

    Som du skriver er det en universell følelse og en del av mennesket.. Og det varierer fra menneske til menneske hva som er grunnen.. og som du sier kan man sitte i et rom med mennesker å føle seg ensom.. Ofte pga at man ikke føler at man passer inn, eller at ingen der forstår en… Og dette selvom man vet at man kanskje har andre venner som forstår…

    Men tror det viktigste med dette temaet er å få frem at selv om man kan føle det slik, må man ikke la det hindre seg i å forsøke å få kontakt med andre allikevel… Ikke bare for å føle en tilhørighet, men også finne likesinnede…

    1. For en flott kommentar, Tor! Takk. Og jeg er enig i med deg. Det er vikig at man ikke slutter å forsøke å få kontakt med folk, selv om man føler seg ensom.

      1. Takk ^^,

        Ja, og som du skrev så måtte jo du kanskje mer “distraheres” enn å føle at minus + minus ble tilfellet. Som du nevnte behøver ikke det å bli bedre.. Dette gjelder nok neppe bare deg, og andre føler kanskje motsatt…

        Men hørte, i en matte-time jeg fikk med meg en gang, noe om at minus og minus kan gi pluss ;p Her vil jeg si at det enten kan skje ved at du får følelsen av at du ikke har det så ille allikevel, ELLER så kan det rett å slett bli at man ikke fokuserer på det negative i fortiden, men heller lever i nuet.. Rart hva en “tilhørighet” kan medføre 😉

        Man må nok se hva en selv tenker/føler.. For det å møte en pluss og håpe det fungerer, kan for mange starte en prosess hvor man finner ENDA flere minuser med seg selv.. 🙁

  2. Fint innlegg om vanskelig tema. Du virker ikke som en person er mye ensom men det betyr ikke at du ikke føler deg ensom noen ganger. Har tenkt litt på dette nå. Det er litt bra at det kommer mer fokus på emner som folk vanligvis ikke snakker om. Sånn som at ensomme mennesker kan få noen å feire jul med. Det er et godt tilak på mange måter.

  3. Fantastisk bra bene! 🙂 Eg trur det er ganske få personer i den moderne verda som ikkje kan kjenne igjen ganske mykje av seg sjølv i det du skriver!

    Ein anna ting eg elsker med blogginlegga dine er at du skriver åpent og ikkje minst ærlig om alt! 🙂 Du er ikkje redd for å bruke deg sjølv som eksempel og når ein leser bloggen din så får ein faktisk ein slags merkelig følelse av at ein kjenner deg litt. Har jo prata ein del med deg, men kver gang du skriver eit slikt innlegg om dine personlige meininger og følelser så føler, ihvertfall eg, at eg vert betre kjent med deg.

    Det er ikkje nåkka stor hemmeligheit at eg har stor respekt for deg, det har eg vel egentlig hatt sida den første skikkelige samtalen eg hadde med deg, men når du klarer å skrive innlegg som det her, ta opp ei vanskelig tema og invitere oss inn i kossen du har det, vel da stiger den respekta berre meir og meir 🙂 Dette er jo eit tema folk kvir seg på å ta opp for dei føler seg utsatt, men eg synest også det er viktig at folk tar det opp, for det er einaste måten folk har muligheit til å verta meir observante på ting, som gjerne folk tar som ei sjølvfølge at er slik, men det betyr ikkje nødvendigvis at det er det.

    Runder av med: Fantastisk innlegg Bene, all ære til deg, og keep on blogging! 😛

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *