Internett er fylt med bitre menn uten jobb

Vet du hva? Jeg leste en sånn fin artikkel i dag om hvordan det kreves 450k i gjeld og master-grad fra BI for å levere ut flyers på Karl Johan. Jeg driver selv å søker på jobber om dagen, så det kommer kanskje ikke som noe sjokk at jeg kjenner godt til frustrasjonen som beskrives i forhold til å lese jobbannonser.

Emnet opptok meg såpass at jeg – overtalt av fire red bull – begynte å gjøre det utenkelige; research. Da oppdaget jeg at alle problemer i Norge egentlig har en rot. Meg. F.eks. er det min skyld at folk «tar ubrukelige bachelor-grader i historie» og konsekvent sloss om alle de samme teite jobbene der ute. Eller, det er mitt kjønn sin skyld, sånn for å være mer presis.

Først og fremst er det min skyld fordi jeg burde visst at min utdannelse var lame allerede som 15 åring. Jenter flest gjør det jo best på skolen og det var da jeg skulle velge videregående skole at jeg startet denne veien, nemlig. Jeg tok mine karakterer og jeg valgte å søke medier og kommunikasjon. Og alle vet at verden ikke trenger flere fotografer og grafiske designere. Eller journalister for den del. Bloggen min er ubrukelig nok, liksom.

Hvis ikke de kule skoletilbudene var kjønnsdiskriminerende i seg selv, så er det vagina-klubben i det norske samfunn som visstnok får alle jobbene kastet etter seg også. Ikke nok med det. Vi tár også disse jobbene – forså å bare smake på dem noen uker og sykemelde oss. Vi mener da at det ikke var så kult å være frigjort som først antatt. Det er mye kulere å være sprenggravid og å bli forsørget. Det synes alle oss med melkeprodusenter på brystet.

Også sitter vi her da, med vaginaen vår og en lysende fremtid. Vi kan nå snylte på staten for evig. Den må bl.a. betale barnehageplass for «oss». Oss, som i kvinnene. Mens alle menn der ute rister på hodet fordi de ikke kjenner noen kvinner som har samme jobb i mer enn to måneder uten å sykmelde seg eller bli gravid.

Vi er også glade i å gjenta historier her til lands – selv om det kanskje er en evig tapssirkel – så etter en stund kastes jobben(e) etter en ny kvinne som tok teite valg allerede som 15 åring. Og på sidelinjen står det da minst to suicidale menn og forbanner seg over at en innkvotert kvinne med lumske planer tok plassen og jobben deres. Igjen.

Mennene var kanskje ikke best kvalifisert eller høyest utdannet, men det er jo forventet at de skal forsørge familien! Kvinner tar bare ubrukelige og uviktige utdannelser. Mens menn er så flinke praktisk. Sånt må det tas hensyn til. Og mennene vet jo at når de kommer hjem, så sitter den kjipe kona der og drikker vin og kjefter på dem.

For oss med innovertiss, er det bare fryd og gammen med kjipt jobbmarked. Vi trekker alltids det lengste strået i lengden. Og i morgen er det ny dag.  Da kommer sykepenger, dagpenger, overgangsstønad, arbeidsavklaringspenger og barnetrygd og diverse annet, slik at shopping får stå på menyen mens alle taperne med utovertiss jobber med å få jobbene vi tok fra dem.

Read More

Negative opplevelser ved gaming

Det finnes flere aspekter ved gaming som kan være problematiske. Media har skrevet mye om hvordan anonymitet gir rom for å oppføre seg både truende og å drive med hetsing av mennesker. Det finnes en rekke teorier rundt hvorfor folk plutselig kan ta på seg en «mobber»-rolle i slike scenario, men utfallet er ofte noe av det samme. Det finnes også andre problematiske aspekter ved gaming.

I forrige innlegg fokuserte jeg på noe av det positive ved gaming og virtuelle verdener. I dette innlegget skal jeg se nærmere på de mer problematiske sidene ved online-gaming. I likhet med det forrige innlegget, har jeg her med erfaringer og meninger fra mennesker som på ulike måter har vært involvert i online spill- og spillmiljø.

Thorbjørn, aka Tobben (23), opplevde at etter han fikk posisjon å spill, så begynte folk å bruke merkelige strategier for at han skulle gi dem fordeler. Jenter spilte bl.a. på følelsene hans, mens gutter i enkelte tilfelle faktisk utga seg for å være jente for å gjøre det samme.

Det at man er anonym og kan gjemme seg bak et spillnick betyr at man generelt kan spille hvem man vil. Det kan selvfølgelig misbrukes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har opplevd spillere bruker flere måneder og noen ganger år, på og for eksempel å spille jente in game for å få mer oppmerksomhet, fordeler o.l. I spill. Jeg har hørt flere ekstreme tilfeller med flere uker internett flørting over spill som ender i tragedie da hele har vært et skuespill. Sånt har også skjedd med meg, i en noe mindre skala.

Tormod, aka david93 (17) opplevde å føle seg mobbet ut av en stamme da han startet å spille. Det er flere år siden nå, og han er nå usikker på hvor ille det egentlig var. Det som gjorde det så ille for han der  og da, var at han i utgangspunktet hadde det vanskelig. Han beskriver en ond sirkel hvor han møtte kommentarer han opplevde som negative og hetsende, og reagerte med å utagere både mot dem og seg selv.

Det vert på ein måte ein slags lite samfunn på internett, og som dem fleste veit så har alle samfunn eit par idioter med. Der det finnes folk finnes det også idioter. Det er alltid ein eller anna person som føler for å skape krøll og faen, og prøver å hevde seg ved å trykke andre ned i driten. Eg gikk på ein kjempesmell i slutten av 9. klasse og i 10. og det var ikkje berre ei gang eg hadde bestemt meg for å ta livet av meg. Eine gangen endte eg til og med opp på låvegulvet med ei hagle. Så sjølv om spill har mange posetive sider så har det sjølvsagt eit par negative også.

Heldigvis gikk det bra med Tormod.  Han ble innlagt på akuttmottaket for ungdom med depressive problemer etter å ha «flerret opp litt av trynet» og har kommet seg ut av det han beskrev som en «vond dans» nå. Han gikk ut av stammen som mobbet han, og krediterer nå den nye stammen han gikk til, BOL, for at han kom seg. De var en stor hjelp, sier han. Han mener også at han kan ha oppfattet noen kommentarer gamle-stammen kom med på feil måte, men der og da var den oppfattelsen likevel virkelig for ham.

Anita, Aka Wynja (28), fortalte at hun nesten opplevde å komme i en identitetskrise etter å ha spilt mye spill. IRL hadde hun problemer med sosial angst, IG hadde hun plutselig både makt og posisjon gjennom å innta en lederrolle; Og folk hørte på hva hun hadde å si. Hun hadde heller ikke noe problem med å si det hun mente, og likte hvordan hun fikk positive tilbakemeldinger på formuleringsevne og argumentasjon. Det gjorde at hun forandret seg.

Jeg forandret meg endel i løpet av den tiden jeg spilte (nå holdt jeg på å skrive “den tiden jeg levde,”  grusomt.) Jeg følte at jeg “fikk til ting”, selv i en mer sosial setting, jeg opplevde at folk hørte på meg og ble mer vant til og trygg på alle de sosiale greiene som skjer når mange folk er samla sammen. Og jeg tror det var en av de største grunnene til at det gikk dårlig med kjæresten min etterhvert. Jeg ble en «annen person» og vi passet ikke like godt sammen lengre. Så på en måte så ødela TW forholdet mitt.

Anita fortalte at hun gjennom å innta en slik posisjon, også fikk se litt av medaljens bakside. Etter en stund som profilert TW-spiller, begynte det å dukke opp bilder henne på nettet. Folk fikk satt et ansikt og et utseende på henne. Det gjorde henne sårbar for en helt annen form for motargumenter i diskusjoner; personangrep. Hun opplevde også at enkelte diskuterte hvordan hun så ut bak ryggen hennes. Noen av dem kom også med negative bemerkninger – som hun leste.

Jeg har også opplevd at folk snakker stygt om meg, kaller meg Hitler eller hore og generelt legger ut om hvilken fæl person jeg er til både meg selv og andre. I starten kom dette som et slag i trynet. På det tidspunktet var jeg også veldig opptatt av at jeg ikke ville ha bilder meg selv tilgjengelig for spillerne rundt meg. Jeg spilte fordi jeg ville ha en flukt fra hverdagen, ikke fordi jeg ønsket å dra den med meg inn i den virtuelle verden.

Det varte likevel ikke særlig lenge før folk fant meg og begynte å poste disse bildene og diskutere dem på diverse forum.  I den senere tid har jeg valgt og «eie dette» ved å poste bildene selv – på f.eks. denne bloggen – men da dette først skjedde var det veldig vanskelig. Jeg husker jeg bl.a. måtte kontakte enkelte forum-ledere for å få dem fjernet, men ble møtt med at jeg var «en offentlig person» og at jeg ikke hadde rett til å diktere hva de postet om meg.

Det er ikke bare personangrep om kan være negativt. Et annet aspekt ved spill, som mange har vært vitne til på en eller annen måte, er alle truslene. Enkelte opplever å bli truet på livet. Thorbjørn, som jeg viste til over, er en av dem. Han opplevde bl.a. å få masse hat-mails og telefoner fra folk på spill som sa de skulle «kappe av han penisen». Noe av det samme opplevde Xano (22). Han ønsker ikke å stå frem noen IRL-navn fordi han er usikker på om det vil starte opp igjen.

De fant meg vel fordi spillet og RL ble blandet så mye, at det etterhvert ikke ble så vanskelig å koble sammen to og to. Da det startet ringe de hele natta og de meg sendte trusler på facebook om at de visste hvem jeg var, hvor jeg var og at de skulle komme og ta meg. Det var litt opp og ned på intensiteten, men perioden det sto på verst varte vel 1-2 måneder. Da fikk jeg inn trusler om både bank og drap. Jeg ble jo pissredd og det ble endel søvnløse netter…

Han har nå i ettertid angret på at han ikke anmeldte truslene til politiet, men det er likevel vanskelig å få gjennomslag for slike anmeldelser. Det hele endte i stedet for at Xano måtte gi opp spillingen. Dermed mistet han også kontakten med dem han hadde blitt venn med gjennom spillsamfunnet. Selv om spillingen tok opp altfor mye tid, så angrer han litt på at han mistet kontakten med folka den dag i dag.

Kilde: Optenetpc.com

Martin, fra Trondheim, fortalte at hans største problem med spillene han spiller, er menneskene. Han mener at majoriteten er idioter og at spillet på mange måter kommer i andre rekke, mens man må jobbe rundt andres personlige mangler. Han har også opplevd hvordan spill til dels kan gjøre han aggressiv.

Selve spillene gjør meg sjeldent sint, det er mer folkene på spillet. Jeg har egentlig ganske stor selvkontroll, men det er fort at diverse datautstyr flyr i veggen når man har idiotiske lagkamerater eller møter bugs som gjør spillet uspillelig. Jeg har også slått hull i veggen av sinne. Hvilken type spill det er har svært liten påvirkning på meg når det kommer til slikt. Det er folka. De fleste menneskene på spill er udugelige og dummere enn jeg hadde trodd noen kunne bli før jeg startet å spille. Det er sjeldent jeg møter noen på spill som er smartere enn en random elev på en barneskole. Det verste spillet er uten tvil LoL.

Martin mener at LoL, eller League of Legends, er det verste spillsamfunnet som eksisterer i dag. Han sier at ikke bare virker folka «hjernedøde», men systemet er også helt på trynet. Folk har lov å si hva de vil, og det er spillerne som bestemmer hvem som straffes og hva som er greit eller ikke. Det gjøres ved at spillerne kan stemme over hvorvidt noen skal straffes hvis en blir rapport mye. Resultatet er et community hvor man må finne seg å høre f.eks. “i fuk u mom” og “i hope u die aids” nesten daglig.

Martin legger til at det er stor forskjell på vanlige gamere og pro-gamere. Han ønsker selv å bli pro, så han kjenner til noen av de problematiske aspektene ved å ta spillingen til neste nivå.

 Svært få progamere kommer til f.eks. TG for å ha det gøy. De kommer for vise hvor gode de er til sponsorer og andre pro gamere, og for å ta penge premier. Her kommer også noe av problemet inn. En pro gamer vil f.eks. gjerne ha bindende kontrakter som tvinger dem til å spille til kontrakten er ferdig og presset og stressnivået er så høyt at de ofte tyr til narkotika.

Forskningen på baksidene ved gaming er gjerne fokusert en del på hvordan voldelige spill, skaper voldelige spillere. Nå er ikke alle forskere enige her, men det er de jo aldri. Her er noen av de negativene forskere har funnet ut om effekten av spilling:

  • Barn som spiller spill med mye vold, har mer aggressive tanker, følelser og mer aggressiv oppførsel
  • Spilling kan gjøre en mer sosialt isolert
  • Noen spill kan lære bort «feil verdier». Årsaken er at i spill blir vold, aggresjon og hevn gjerne belønnet.
  • Spill kan gjøre det vanskeligere og skille mellom den virtuelle og den virkelige verden.
  • Skoleprestasjoner kan bli negativt påvirket
  • Spill kan virke negativt på evnen til å konsentrere seg om oppgaver over tid (se her)

——– (Kilde)

Spill er kanskje en forsvarsmekanisme for de av oss som har noe å fortrenge og flykte fra. Som vi har sett i forrige innlegg, kan flukten hjelpe noen, men det er tydelig at det også kan bringe ut det verste i folk. Som Ole, aka Magic Dude (19) sa: «Spill er en arena for folk som gjemmer seg bort. Det er lett å bli veldig betatt og oppslukt.» Spørsmålet blir da om flukten fra problemene er sund, eller om den forverrer situasjonen.

Read More

Hvordan kan gaming være positivt og eventuelt berike livet?

I år skal jeg jobbe på the Gathering 2013. De fleste jeg har spurt tenker at TG er en hall full av overvekige, svette nerder som drikker red bull og gamer døgnet rundt. Slik som på southparks WOW-episode. De fleste sier også at det kan umulig være sunt. Det har de noe rett i – men påstanden om at gaming er utelukkende usunt er feil.

Jeg har aldri vært med på noe slikt som TG tidligere, men jeg tenker at det er nødvendig å forsvare «nerdenes ære» allerede før jeg drar dit. Jeg mener nemlig at spill kan berike et menneskes liv på mange måter. Jeg mener også at spill kan hjelpe folk gjennom vanskelige tider.

Jeg har snakket med en rekke «gamere» det siste døgnet for å høre hva de synes. Det er mulig jeg satte spørsmålene på spissen, men det er ofte det som gir de beste svarene. Jeg spurte dem flere spørsmål, men det kan kanskje oppsummeres slik:

–          Tror du at spill kan gi livet mening, eller til og med redde liv?

Svarene jeg fikk var utfyllende og gode. Såpass gode, in fact, at jeg har valgt å dele dem opp og bruke dem i to innlegg. Dette innlegget vil fokusere på det positive folk sa om spill, det neste vil ta for seg de mer problematiske sidene som ble trukket frem.

Flere av dem jeg snakket med fortalte meg ganske rørende historier om hvordan deres møte med en virtuell verden hjalp dem gjennom særdeles krevende perioder av deres liv. En av dem, Kenneth (20), som noen av dere kjenner som Kenn93x, fortalte blant annet dette:

Jeg kommer opprinnelig fra Songdal, men søsteren min fikk akuttleversvikt da jeg gikk 7-8 klasse, og ble lagt inn på riksen.  Det var flere komplikasjoner rundt dette, så oppholdet varte i rundt 1 år på sykehus. Det førte til at hadde jeg noen veldig, veldig tunge måneder i Oslo. På denne tiden så var jeg mye i Oslo og Kongsberg siden man aldri var helt sikre på hvilken vei dette ville gå. Jeg gikk også på ungdomsskolen ved Rikshospitalet. Dessverre så var det mangel på sosial aktivitet for unge på min alder der, så jeg følte meg veldig alene og forlatt. Hovedfokuset fra hele familien var på å få søsteren min frisk, så både det sosiale og skolerelaterte livet jeg hadde gikk ned i dass – og videre ned.

På dette tidspunktet startet Kenneth med online-spillet Tribal Wars på heltid og ble etter hans mening helt oppslukt av det. Årsaken til det var at online-spillet ikke bare var sosialt, men at det også gjorde det mulig for han å unngå mobbing basert på utseende og irl-oppførsel ellers. Han kunne skape en ny identitet på internett hvor ingen kjente til hans irl-problemer. Kenneth mener nå at spill på mange måter kan fungere som terapi for mange.

Noe av det samme fortalte Thorbjørn (23), Aka Tobben. Han er klar over at mange av de som leser dette og kjenner han gjennom spill, vil være overrasket over hvordan spill på mange måter har hjulpet han i vanskelige tider. Ja, for mange vil det være rart at han har hatt det så vanskelig som han hadde det. For dem virker han stort sett glad og fornøyd og full av humor. Det var altså ikke alltid slik.

I perioden da Tobben startet opp igjen med online-spill, følte han at han sto fast. Han hadde det psykisk vanskelig, men det virket som alle rundt ham fløt gjennom livet og at de i motsetning til ham, var uten problemer og bekymringer. Spillet hjalp han å få et annet perspektiv på dette.

På den tiden orket jeg ikke gjøre så alt for mye, følte meg utslitt i hverdagen med mine tanker. Da jeg startet opp igjen med TW ble jeg tidlig tatt inn i varmen på spillet og ble kjent med flere personer. Den tiden jeg før jeg pleide å bekymre meg, ble byttet ut med koselige samtaler med medspillere og strategisk planlegging for å bli bedre i spillet. Jeg ble kjent med flere og flere og det tok mer og mer plass i hverdagen min. Det gjorde det lettere i livet utenom PCen også. Dessuten gjorde vennskapet jeg knyttet til flere over nett, det også lettere å snakke om problemer, tanker og bekymringer.  Jeg opplevde også flere ganger at andre gjorde det samme med meg. De luftet sine bekymringer. Og noen av dem var i en enda mer mørk situasjon enn meg selv. Vi hjalp hverandre med råd og delte våre egne erfaringer.

Av dem jeg snakket med var det et aspekt ved spilling som ble trukket mest frem; Vennskapet. Det sosiale. Det er litt rart, hvordan man i en ellers fremmedgjørende og til dels kald verden kan gå over til en virtuell-setting med anonymitet i sentrum og oppleve nettopp dette som befriende. Anita (28), aka Wynja fortalte at hun har diagnosen sosial angst og at spillingen hennes tok mest av i en periode hvor hun  nettopp hadde flyttet. Hun følte seg da avskåret og litt alene på et nytt sted.

Det positive har først og fremst vært det sosiale, at jeg har blitt kjent med så mange forskjellige folk, og at vi holder kontakten selv etter vi har slutta å spille sammen. Det hjalp meg veldig da jeg var deprimert i vinter hvertfall. Jeg ville jo vært helt alene uten.

Bjørg (24), aka Frk. Slayer, trakk frem hvordan man kan møte på likesinnede i online-spill. Hun fortalt at flere hun kjenner spiller fordi de ikke har en jobb eller omgangskrets der de bor. Hun mener at spill hvor det kreves mye tid for å bli god, i slike tilfeller kan gjøre lettere å treffe folk i samme situasjon og at man dermed kan føle seg bedre.

Det [spilling] er en fin måte å koble ut fra virkeligheten om man trenger en “pause.” Online-spill som TW litt spesielt her, blant annet pga alle festene som har blitt arrangert.  Det er også et spill som krever mye kommunikasjon, så man får jo en sosial effekt.

Flere av dem jeg snakket med, fortalte hvordan spill beriket deres liv. For noe av dem var det bare et alternativ til å drive med utendørsaktiviteter, mens for andre var møtet med spill-verden en måte å føle seg som en del av et sosialt fellesskap. Fellesskapet de ble en del av gjorde følelsen av ikke å passe inn i verden mindre. Tobben sa bl.a.:

Jeg føler spill generelt gir meg mye. Da spesielt spill over nett og som åpner opp for kommunikasjon med personer fra hele verden. De gir meg et bedre inntrykk av verden rundt meg generelt. Ikke minst gir de et bedre inntrykk av hvordan mennesker er.

Mitt inntrykk av spill-verden er i konstant utvikling. Da jeg startet ble jeg nesten tvunget med, og jeg synes det virket sært og rart at noen kunne bruke så mye tid på noe slikt. Etter flere år som «gamer» har jeg møtt masse mennesker i alle mulige situasjoner. Det eneste som ser ut til å være felles for dem, er at de alle liker å ha muligheten til å være seg selv – eller en bedre versjon av seg selv. Den versjonen som mestrer og er god i noe. De fleste bruker også spill til å koble ut til dels overbærende følelser som frustrasjon, sinne, depresjon og sorg.

Ole Christian (20), aka Magic Dude, sa det fint:

Jeg vil påstå at det [spill] kan bidra til å hjelpe folk som har det tøft, men også folk som har det bra. Spill er en plattform som gir muligheter til og utforske fantasien og oppleve noe man ellers aldri ville gjort. Du kan lage en virtuell verden der du lager deg en ny “person” og du kan være hvem du vil. Du kan lære deg å mestre ting og skaffe deg nye venner med samme interesser. Spill er også en fantastisk arena for læring hvor man kan lære seg viktige egenskaper.  For eksempel lederskap, oppfinnsomhet, taktikker og økonomisk ansvar – alt ettersom hvilke spill man har interesse for.

Sånn sett oppdaget jeg at det rare med spill ikke er spillingen. Det mer påfallende rare er at ikke flere har oppdaget og grepet denne muligheten.

Og guess what?
Samtidig som det finnes en rekke studier som viser at gaming f.eks. kan påvirke barns ferdigheter i negativ forstand – finnes det også studier som viser til helsemessige fordeler ved gaming.

Her er 7 helsemessige fordeler ved spilling

  1. Spill kan virke terapeutisk for barn med kroniske sykdommer
  2. Spill forbedrer de motoriske ferdighetene hos barn i førskolealder
  3. Spill reduserer stress og depresjon
  4. Spill reduserer smerte
  5.  Spill kan forbedre synet ditt
  6. Spill forbedrer dine evner til å fatte beslutninger
  7. Spill gjør deg glad på «dine gamle dager»

(Kilde: http://theweek.com/article/index/241121/7-health-benefits-of-playing-video-games)

Man kan si mye om spill og hvordan det påvirker oss som mennesker og samfunnet generelt. Det er helt klart at de negative sidene ved spilling ikke er ubetydelige – og jeg skal skrive om dem også -, men likevel synes jeg det er godt å vite at spill kan berike et liv mer enn det skader det.  For om ikke annet, så kan spill være en flott mulighet til å fremkalle ugjenkjennelig optimisme og fokusere energien på noe vi er flinke til – og nyte det. Og sånn sett, er spilling den følelsesmessige motsetningen av depresjon.

—– Neste innlegg om spill, vil ta for seg de mer problematiske sidene ved “gaming”.

Read More

Åååh kjæresten min altså, han gjør denne fantastisk flotte greia hvor han…

…Ikke eksisterer – fordi jeg er forever alone. Og egentlig er jo det helt OK, synes jeg.  Det finnes da større problemer her i verden enn å være singel. (Hvorfor stenger ølsalget klokken 18.00 på lørdager f.eks.?) Og i dette blogginnlegget har jeg tenkt å se nærmere på hvorfor jeg er singel – og hvorfor jeg ikke synes det er så fælt å være loner.

Forhold har mange variabler og det er et problem for en som meg, som ikke er nevneverdig god i matematikk. Det jeg er litt bedre på er å organisere. Så for å forklare hvorfor jeg er forever alone, så bør jeg kanskje starte med å definere det.

I følge Urbandictionary, så defineres «forever alone» slik:

  1. The relationship status of most people on Tumblr.
  2. An individual who will never have a boyfriend/girlfriend and will NEVER get married, most likely spend most of their time on the internet or making faces and or noises to themselves. this person will probably have one real friend and die with 32 cats.

MEG – I FORHOLD TIL DEFINISJONEN
Jeg er ikke på tumblr, men etter å ha lest dette bør jeg kanskje vurdere å joine der. Selvoppfyllendeprofeti ftw. Uansett. Jeg bruker mestparten av tiden min på internett. Når jeg er på internett, så poster jeg også en del blogg-innlegg med bilder av meg selv som lager rare ansiktsuttrykk. Jeg er, som dere ser, så totally ikke åpenlyst loner på disse bildene:

Heldigvis (for deg – og meg) har jeg ikke begynt å legge ut filmer. Derfor får jeg ikke laget matchene lyder også.  Jeg har katter hos foreldrene mine. Før, da jeg var liten, hadde vi en katt. Det har nå økt til to. Jeg tipper det snart blir tre, også bare går det videre opp over til 32.

Det er altså bare en del av definisjonen som ikke helt passer meg. Det er den delen om at jeg aldri kommer til å ha en kjæreste. Jeg har allerede hatt noen av dem. Ikke så mange, men noen. Problemet er at mobilbatteriet mitt varer lengre enn disse forholdene gjorde. Det er ikke så rart, egentlig. Hvis du har møtt meg, så vet du jo hvor ekstremt sær jeg er. Det hender også at jeg overhører folk når de snakker om nettopp det; og hvordan det etter litt tid på samme sted som meg, er veldig åpenlyst hvorfor jeg er singel, så krevende og sjefete som jeg er. Heldigvis er jeg for kul til å bli trist av sånt. Jeg bare går opp til dem mens de snakker, slik at de blir stressa for om jeg overhørte det de sa.

Utover dette er livet litt som en romantisk komedie. Bortsett fra at det ikke er noe romantikk i livet mitt og at stort sett bare jeg ler av vitsene mine. Sånn blir det når man er singel så lenge at man utvikler internhumor med seg selv.

Jeg mener ikke å gi dere flash-backs til Destinys child’s «Independent woman», men Ikke kom her å si jeg trenger en kjæreste. Helt seriøst, hva skal jeg med det?  Hva skal han gjøre da? Holde meg varm? Jeg kan kjøpe ei forbanna kåpe FFS. Jeg er også i stand til å se filmer uten en kjæreste. Jeg trenger heller ikke vennene hans; for en av fordelene ved singellivet er at de eneste irriterende vennene jeg trenger å forholde meg til – er mine egne. Og hvis de bare hadde vært like kule som meg, så hadde de ikke hatt kjærester som tar opp 90% av tiden deres de heller. Dessuten:

“I like being single, I’m always there when I need me.”
― Art Leo

Med alle disse argumentene i bakhodet, er det nå blitt sånn at jeg finner gode grunner til å unngå scenario hvor forhold kan bli utfallet. Jeg vet ikke om det er bedre slik, men det er antakeligvis tryggere. For alle parter. Derfor forblir jeg «single og kanskje (les: hvis du er attraktiv, morsom, godt utdannet, smart og/eller er Ian Somerhalder) ready to mingle!»

Read More

Vedkveld får uventet oppmerksomhet

Noen ganger tenker jeg på rare ting. F.eks. hvordan menneskeheten ville blitt sett på gjennom alien-øyene. Ja, altså, hva ville utenomjordiske vesen tenkt hvis de kom hit og studerte oss? Det er desverre litt for obskurt og vanskelig å forestille seg. Så for å få det ned på en mindre skala har jeg mye moro med simpelthen å studere hvordan andre kulturer reagerer på oss nordmenn. Vi er trossalt fjellnisser med isbjørner i gatene for mange der ute.

Jeg tror vi nordmenn glemmer hvor sære vi er. Vi liker jo å tro vi er veldig viktige i det store og det hele. Jeg mistenker at mange glemmer at vi ikke akkurat er verdens navle. Dessuten gjør vi rare ting som på en internasjonal skala antakeligvis virker helt vanvittig. Jeg trenger egentlig ikke gjøre mer enn å nevne programmer som “Hurtigruta” for å underbygge det poenget.

Et annet program som har fått oppmerksomhet utenlands denne uka, handler om ved. Altså, nasjonal vedkveld, som ble sendt på NRK 15.02.13. Her er det bl.a. beskrevet i the new york times.

Og her på The Colbert Report:

Dette amerikanske talkshowet/satireprogrammet går på Comedy Central og har Steven Colbert i førersetet. Det er også en av mine favoritter. The Colbert Report er ikke så veldig kjent her til lands, men hvis du har sett the Daily Show (med Jon Stewart) som bl.a. gikk/går på nrk2, så er det noe av det samme. Mr. Colbert startet faktisk sin karriere som korrespondant på the Daily Show. Og nå til dags kniver de stortsett om de samme grammy-prisene.

Jeg så ikke nasjonal vedkveld selv. For å være ærlig ser jeg nesten utelukkede tvprogrammer på dataen eller apple tv (netflix). Men jeg synes det er litt festlig at denne typen programmer får oppmerksomhet utenlands. Om ikke annet, så er vi en motpol til alle programmene om sex, vold og bimboer. Og ja, jeg tok på meg den selvironiske hatten og lo godt når jeg så oss gjennom Steven Colbert sine øyne.

PS! Det er litt festlig at 5 min etter dette innlegget ble postet, begynte de og disutere linkee her og vedstabler (!) på skype. Ja, serious.

Read More

Ensomhet

Store deler av mitt liv, har jeg følt at jeg går på utsiden og titter inn. Den følelsen kan kvele meg. På mange måter er ensomhet sjelens fengsel. Jeg tror at noe av det vanskeligste et menneske kan leve i er nettopp ensomhet, fremmedgjøring – og tomhet. Disse følelsene sammen, kan være fullstendig alt-oppslukende.  Det som stadig forbløffer meg, er at verden er full av ensomme og fremmedgjorte mennesker som føler seg tomme på innsiden.

På en blogg jeg hadde for flere år siden, skrev jeg mye om dette. En av de observasjonene jeg gjorde, var at det finnes millioner av mennesker i verden og nesten alle søker andres godkjennelse og validering. Alle er redde for ikke å bli akseptert, men bruker mye tid hver eneste dag på å generalisere og å dømme mennesker de møter. På ikke å akseptere dem. Jeg vet ikke hvordan du er, men jeg er en av dem.

Vårt atferdsmønster er en selvmotsigelse i seg selv. Kanskje alle i hele verden er redde for hverandre. Hvilken annen logisk forklaring kan det finnes på at vi sitter der, i rom fult av mennesker og føler oss ensomme?  Eller at vi oppe i alt dette, bruker tidspunktene hvor vi føler oss mest alene, på å isolere oss? Alt vi gjør, er å hoppe ned i den mørke, tomme spiralen av egen fri vilje. For å gi næring til ensomheten.

Det ligger i min natur å sparke beina bort under meg selv. Jeg har det til felles med mange rundt meg; Jeg er selvdestruktiv. Og noen ganger hater jeg alt jeg gjør fordi jeg føler ingen kan synes noe godt om det. Eller om meg. Det er en del av mitt repertoar. Fiolinen i mitt personlige orkester. Om ikke annet, så er jeg ikke alene om det. Tror jeg.

Jeg leste en gang at ensomhet ikke er en søken etter selskap, men lengsel etter beslektede sjeler. Kanskje det bare finnes en vei ut av ensomhet. Du må finne en annen som gjør at du glemmer deg selv. Som pusser ut linjene av ditt eget ego og fjerner din egen usikkerhet og evinnelige søken etter å bli akseptert.  For kanskje da, i et vilt flimrende øyeblikk, kan du oppleve følelsen av å dele nuet med noen andre. Å være mer enn bare deg.

Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet, er at for meg blir ikke følelsen mindre av å støtte meg til andres ensomhet. Ingenting blir bedre av å plusse negativ én med negativ én. Jeg må heller distraheres. I mine vanskeligste perioder ble internett mitt tilfluktsted. For meg er internett et sted mellom det trivielle og det ensomme. Et sted hvor det alltid er noen som har det verre enn meg, og det alltid er noe som kan få tiden til å gå når jeg prøver å leve etter mottoet mitt; “tenk mindre – lev mer”. Det er alltid noe å gjøre på internett. Og best av alt; på internett er det alltid er noen som kan få deg til å smile – hvis du lar dem.

Ensomhet er smertefullt. Det er vondt. Likevel er ensomhet en del av den menneskelige tilværelse. En universell følelse som på mange måter har potensiale til å bringe deg nærmere alle menneskene du føler at ikke forstår eller aksepterer deg. Kanskje vi bare må innse at det er nettopp det ensomhet er. Iboende. I oss alle. Da kan vi kanskje gå med den, i stedet for å flykte fra den eller la den ta over. For, om ikke annet, så knytter den oss sammen.

Det er mine tanker. Men, min ensomhet er kanskje av et annet slag enn din.

Og, for å forsøke å lirke frem et smil i ditt ansikt. Her er et lite flatterende bilde av meg uten øyenbryn:

Read More

Seksuelt misbruk og selvskading hos barn og unge

I dag på jobb, så ble vi sittende litt og snakke om noen av de mer tabu- og skambelagte temaene vi treffer på, innen for akuttarbeid. I løpet av en uke er vi gjerne borte saker som inneholder både  vold i hjemmet, selvmordsforsøk, selvskading og seksuelt misbruk. Tunge tema og snakke om. Tunge liv å leve. Jeg har tenkt å skrive litt om selvskading og seksuelt misbruk i dette innlegget.

Det er mulig noen av dere vil finne dette støtende. Hvis du synes det er veldig vanskelig å lese om barn som har det vanskelig, råder jeg deg til å bare gå ut av innlegget. 

Vi spøker ofte med det på internett; Selvskading.

Du vet: “ned gata – ikke over veien.”

Jeg vet ikke hvorfor det er så lett for folk å distansere seg helt fra dette temaet på en måte om gjør det mulig for enkelte og nærmest le av at unge mennesker skader seg selv. Kanskje de tenker på det som et symtom for “first world problems.” Det har jeg sluttet helt med. Jeg trekker ikke på smilebåndet en gang lengre. Det er en ting å spøke bort noe man ikke forstår alvorlighetsgraden av, men når jeg etterhvert har fått et innsyn i hva som kan ligge bak – så ville det vært direkte ufint å spøke med selvskading. Jeg har fått fortalt av flere, som har arbeidet med unge selvskadere i en årrekke, at i nesten 90% av barn og ungdom som blir selvskadere – har de vært utsatt for sekselle overgrep.

En av de vanskeligste temaene jeg vet om, er nettopp barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Det er vanskelig på flere måter; Det er vanskelig å forstå at dette kan skje. At voksne kan gjøre slikt mot små barn. Det er også vanskelig å skulle spørre barn om de har blitt utsatt for dette. Jeg synes hvertfall det. “Tar pappa på tissen din?” Det detter ikke akkurat ut av en. Det har ført til at mange unngår å spørre. Det er for ubehagelig.

Ofte er det slik at barn har forsøkt å fortelle at de blir utsatt for seksuelle overgrep. Men de voksne som hører på, forstår ikke hva barnet forsøker å si. Det kan være fordi ordene barnet bruker er tvetydeige, og vi velger å tolke dem på den lette måten. “Jeg får så vondt i magen når jeg er hos farfar.” Det kan jo bety at barnet bare ikke liker maten. Når en da ikke klarer å spørre, fordi det er tabu og vanskelig, så risikerer man at barn lever i en situasjon hvor de utsettes for overgrep uten at noen gjør noe med det.

Et av problemene med seksuelt misbruk, er at vi som voksne ikke kan forestille oss hva barna utsettes for. Det er nesten umulig. Et forsøk, som ble gjort på stedet hvor jeg arbeider, understreker dette ganskee godt. Ei på jobben sa:

“Det er jo sikkert kjempe godt for menn å stabbe penisen sin inn i munnen på en baby. Tenk på den sugemekanismen de har.”

Vi andre ble jo sittende måløse. Ja, vi var; Sjokkerte. Og kvalme. Bleike. Det tok meg sikkert 1 time å bearbeide sjokket. Nettopp det sier litt om hvor tabu dette temaet er – og hvor vanskelig det er for oss å forestille oss hva barn kan utsettes for.

En ting er at vi ikke alltid klarer å spørre om dette, men hvis vi får slike reaksjoner; Hvordan skal barn kunne fortelle om det? Barn er trossalt gode på å lese voksnes reaksjoner.

Jeg føler ikke for å avslutte dette innlegget med noen diskusjonspørsmål. Jeg lar det heller være åpent for dere å komme med reaksjoner på innholdet i teksten.

Read More

Glorifisering av selvmord

Amanda Todd; Jenta som viste litt for mye til feil person på webcam som 12åring  og videre ble drevet til selvmord når bildene forfulgte henne.  Nyheten om 15 åringens selvmord spres i rekordfart gjennom nettaviser og sosiale medier. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å omtale dette men; Ingen ser ut til å ha noe problem med hva som skjer her!

Selvmordet til Amanda Todd har fått massiv oppmerksomhet. Det er kanskje noe poetisk i det. Bildene som drev henne til selvmord, ble spredt over internett. Og nå skal visst halve internett støtte henne –  etter hennes selvvalgte død. Facebookgruppen dedikert til å hedre Todd, har over 435,ooo likes. I gruppen postes det bilder av Amanda med englevinger og det stilles spørsmål til brukerne om “ville du støttet Amanda?” Brukerne av gruppen poster også webcam-bilder hvor de holder en lapp med påskrift av typen “R.I.P Amanda Todd”.

Amanda Todd ble mobbet. Det er helt klart at mobbing er en uting. Sånn sett er det flott at deler av internett tilsynelatende fordømmer det som skjedde med Amanda.

Jeg har likevel et problem med disse lite gjennomtenkte støtteerklæringene som spres over facebook og nettsider som brukes av unge mennesker. Jeg synes det glorifiserer selvmord. Jeg grøsser også ved tanken på at unge som selv opplever mobbing, nå kan se dette som en utvei i selvmord som gir dem både kjendisstatus og utbredt støtte. Folk har dødd for mindre.

I mine øyne er det feil å gi selvmord oppmerksomhet på denne måten. Det er også grunnen til a jeg egentlig ikke ville omtale saken. Men så fikk den et liv i seg selv. Det er litt skummelt. Respekten for den velkjente dominoeffekten selvmord skaper, er tydeligvis ikke tilstedeværende. Jeg trodde også det var en tommelfingerregel i pressen, at man ikke omtalte selvmord av samme grunn.

Jeg har opplevd selvmord i familie og  vennekrets For andre i samme situasjon kan jeg ikke forstå at denne trenden er annet enn dypt forstyrrende og opprørende. Selvmord påvirker trossalt i hovedsak dem som sitter igjen.  I mine øyne er det rimelig respektløst ovenfor disse rundt Amanda, når 4000 mennesker sitter på en facebookgruppe og forteller at de ville vært der for henne. Som om familien hennes ikke var det. Som om familien ikke ville hjelpe henne.

———–

Hva synes du om Amanda Todd saken? 

Read More

Hvordan (og hvorfor) henrette et menneske

I perioder har jeg en morbid trang til å lese om og diskutere døden. Jeg hadde nylig noen uker hvor jeg så på dokumentarer om seriemordre før jeg skulle legge meg. Det er uvisst for meg hvorfor jeg synes det er interessant å se hvor syke mennesker kan bli, men utifra antall views på dokumentarene og dømme, så er jeg ikke alene om det. Det hele fikk meg iallefall til å tenke på dødsstraff. Rettere sagt: Hvorfor og hvordan henrette mordere?

Det er omlag 55 land i verden som fremdeles anvender dødsstraff. De som snakker for dødsstraff, mener gjerne at det er “rett og rimelig”. Ja, på en et-øye-for-et-øye, måte.  Det er i hovedsak fire måter som brukes for å henrette forbrytere:

  1. Gass
  2. Dødelig injeksjon 
  3. Henging
  4. Den elektriske stol

Hvis det er human henrettelse vi tar sikte på, så kan jeg fastlå at etter å ha gått gjennom disse metodene, viser det seg at de er ganske langt fra nettopp det. Bare se her.

Gass
Denne metoden blir gjerne testet på et dyr før et menneke sendes inn i samme gasskammer. Hvis dyret dør, er det menneskes tur. Det er også slik at hvis gass skal fungere optimalt, må den som henrettes samarbeide i sin egen avlivning. Det vil si; H*n må puste gassen dypt inn gjentatte ganger. Det holder og ha sett dyrene det testes ut på som får vill panikk, eller et opptak fra militæret hvor de puster inn en gass med samme effekt på øyne og hud, for å kunne si at ingen vil klare å samarbeide om å avlives på denne måten.

Dødelig injeksjon
I teorien skal denne metoden være ganske human. Problemet er at stedene hvor den anvendes, så settes ikke injeksjonene av leger eller helsepersonell. De har nemlig avlagt en ed om ikke å påføre andre skade. Det brukes derfor dårlig trente “teknikere”. Det finnes en rekke eksempler å at på at teknikkeren har bommet med nåla og sprøytet en av eller flere av de tre stoffene inn feil. I debattene rundt denne henrettelsesmetoden finner vi derfor de som vil ha denne metoden avskaffet på den ene siden. De mener det er tortur. På den andre siden finner vi bl.a. skaperen av metoden, som sier “So they suffer a little pain; Who cares?”

Henging
Frem til ca 1886 fungerte denne metoden slik at offeret ble kvalt sakte. Etter dette innførtes det såkalt “british hanging”. Man tok sikte på å knekke ryggraden og hjernestammen slik at offeret døde momentant. Problemet med metoden er hovedsaklig at menneskers fysikk er så individuell. I og med at man må beregne taulengden riktig for at det skal fungere, blir det dermed stor fare for feil. Dette så vi bl.a. ved henrettelsen av Saddam Hussein sin bror. Han ble mer eller mindre halshugget med tau.

Den elektriske stol
Nå sier historiebøkene at Edison fant opp den elektriske stol, så jeg skal ikke gå inn på at det er en feilopplysning. (Eller at Edison var en jævel.) Første gang man så elektrisitet anvendes til å avlive, var det Edison som brukte en konkurrent (Tulsa) sin variant mens han filmet hvordan denne formen for strøm kunne henrette en elefant. I den “moderne” varianten sendes det 2450 volt gjennom kroppen på tre punkt (hodet og anklene) mens offeret sitter i en stol. Hensikten er å stoppe hjertet. Det skjer ikke alltid på første forsøk, derfor benyttes det flere runder med støt  for å sikre seg om at offeret dør.

Finnes det ingen bedre måter å henrette folk?
I en av de mange dokumentarene jeg så nylig, viste det seg at det fantes langt mer humane måter å drepe folk på. Det kan bl.a. tas utgangspunkt i å drepe mennesker på samme måte som man dreper forskningsdyr. Det handler om å tvinge frem en tilstand kjent “hypoxia”. Det vil i praksis si at du på ulike måter nekter hjernen oksigen.

En av disse metodene, som forutsetter tilgang til et “høyde kammer” (les: Altitude chamber) av typen de har på NASA. Det som skjer er simpelthen at blodet kommer til å hjernen men oksigenet følger ikke med blodet  opp. Dette skaper en euforisk følelse. Offeret vet ikke at de holder på å dø og oppfører seg i grunn bare som om de er rimelig berusa.

En annen variant er å putte offeret i en menneske-sentrifuge. Disse sentrifugene anvendes i treningen av jagerflypiloter. Det som skjer er at blodet blir for tungt, og  samles i føttene. Dermed kommer ikke oksigenet frem til hjernen. Denne metoden er litt mindre euforisk…

En langt rimeligere metode, som bl.a. anvendes på griser, er å anvende en maske og nitrogen. Denne gassen kan man ikke lukte og den er ikke irriterende for øyne og luftveier.

Hvorfor anvendes ikke disse metodene?
Jeg var en av dem som ropte “å krige for fred er som å pule for jomfrudom” for noen år tilbake. Det sier kanskje sitt om mitt ståsted når det gjelder dødstraff. Men kort sagt: Jeg er glad vi ikke benytter oss av dødstraff i Norge. En av hovedgrunnene til det, er at jeg ikke kan forstå mentaliteten til mennesker som vil drepe andre for å skape “balanse”. Jeg synes ikke det er noen rettferdighet i det.

Masssemordere er gjerne mentalt syke. De bør låses inn, rehabiliteres og medisineres.  Det er også den forferdelige muligheten for at man faktisk dømmer noen uskyldige til døden å tenkte på. Jeg mener at det er et smålig ønske om hevn som ligger til grunn for å henrette noen – og det gjør ikke fordømmerne så mye bedre enn de dømte.  For ja; Hevn er smålig.

Noe jeg synes taler for at det i hovedsak er hevn folk tar sikte på, er at man ikke vil innføre de mer humane henrettelsesmetodene. Ikke en gang den økonomiske metoden med nitrogen.

Hvorfor?  Skal vi tro deler av lobbyvirksomheten for dødsstraff i USA, så er det såre enkelt:
– Det er for grei måte å dø på. Det ville være urettferdig for offeret til den som henrettes.

—– 

Hva er din mening om dødsstraff og metodene som anvendes for å henrette mennesker? 

Read More

Hvem er – og hva er – en feminist i dag?

Hva tenker du hvis jeg spør deg: Hva er feminisne? Er du feminist?

Tidligere leste man at feminsime er idèen om at kvinner også er mennesker.
Begrepet og hva det omfatter har endret seg og  jeg tror få vil motsette seg at kvinner er mennesker i dag.

Det finnes mange måter å definere dagens feminisme på. Jeg tenkte vise to av de mest markant ulike definisjonene jeg har funnet i kveld. Den første stammer fra en noe kjent youtub-personlighet:

” Feminisme er idag ideen om at du kan oppnå likestilling for begge kjønn, ved å fokusere utelukkende på problemene til èn av dem.”
– The amazing atheist

På Wikipedia finner vi en noe annen vinkling:
“Dagens feminister kjemper blant annet for retten til selvbestemt abort og retten til å bestemme over sin egen kropp, mot vold og overgrep (deriblant voldtekt) mot kvinner. Universelle kampsaker for feminismen er blant annet kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Tradisjonelt har kampen for lik lønn for likt arbeid vært viktig.”

Begrepet feminisme har altså ulik klang utifra hvor du søker det opp. Det skaper noe forvirring.

Hva det egentlig feminister driver med nå til dags? 
For å ta den første definisjonen først. Sitatet, som ble postet på twitter av en amerikansk youtub’er, var i utgangspunktet ment som en noe sarkastisk spøk. Feminister tok det derimot ikke helt slikt. Det hele utartet seg til å bli en debatt hvor feminister skjelte ut youtube-personligheten. I følge ham selv uttalte feministene gjentatte ganger at ALL forskjellbehandling og diskriminering mellom kjønnene, var utelukkende til fordel for menn fremfor kvinner.

I Norsk media og på Norske blogger har vi sett feminismedebatten ta en litt annen rettning enn den fra USA. I det siste har det nemlig blitt påstått at muffins-og-mamma-blogger ødelegger for feministene i deres kamp. Slike blogger og yttringer tar, ifølge kritikerne, opp for mye av plassen og drukner de viktige sakene som kvinner bør kjempe for. Saker som f.eks. retten til å bestemme over egen kropp og arbeid mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse på verdensbasis.

Jobber feminister for likestilling?
På den ene siden ser vi at debatten tar utgangspunkt i at feminister startet med å jobbe for likestilling, og at BH’er verden over forurenset luften fordi kvinner ønsket nettopp det. Med denne antakelsen i bakhodet diskuteres det videre derfor hvorvidt feminismen, slik den er i dag, i det hele tatt jobber for likestilling.

Det kan trossalt stilles spørsmålstegn ved om menn behandles rettferdig og likestilt i alle saker. Her vil jeg si at svaret er nei. Det er bare å innse at menn ikke behandles likt som kvinner i saker som omhandler felles barn. Hverken mtp barnebidrag eller hvor mye barna skal være hos hvem av foreldrene. Her stiller menn svakt. Det er også kvinnens valg, i store deler av verden, hvorvidt de skal ha et barn i utgangspunktet. Kvinnen kan bestemme om hun vil beholde barnet ved en uønsket graviditet, eller om hun vil ta abort. Far til barnet har ikke noe han skulle sagt i denne delen av prosessen. Han hadde utelukkende ansvaret for kondomen som endten uteble eller sprakk.

En annen viktig ulikhet ser vi tydelig mht kjønnslemlestelse. Når det gjelder kvinner og kjønnslemlestelse så er det stortsett enighet om at dette er forferdlig. Det burde aldri finne sted og er et overgrep som opprører de fleste kvinner. Bare tanken får meg til å grøsse. Omskjæring av menn er, for de fleste, en helt annen sak. Det er noe betenkelig. Guttene som utsettes for dette har stortsett ikke fattet beslutningen selv. Det ville vel uansett vært vanskelig for dem å ta noen valg her, da omskjæring tradisjonelt utføres før de er i stand til å forme ord eller setninger.

Hvem eier og hva innebærer begrepet feminisme?
Begrepet feminisme har endret seg på en måte som gjør det vanskelig for kvinner å være feminister. En blogger påpeker bl.a. at hun ikke føler det er mulig å indentifisere seg med feminister fordi feministene ofte har et helt annet syn enn henne på hva en bra kvinne er. Det er jeg enig i. Dessuten blir det ofte altfor tydelig at “kvinner er kvinner verst” i “feminist-verden”. Feminister kan rett og slett oppleves kvinnefiendtlige ovenfor kvinner som definierer sitt kjønn annerledes enn dem. Det hele peker igjen på at formålet med feminismen blir like vanskelig å belyse som å stå inne for.

I feminismen, slik jeg opplever den i dag, jobbes det ikke for likestilling. Det jobbes for å fremme kvinners posisjon i verden. Og det jobbes gjerne på bekostning av mannen. På den ene siden ser jeg at det er nødvendig at noen roper ut hvis kvinner diskrimineres, men jeg forstår ikke helt hvorfor feminismens ansikt utadd nå utstråler en slags “oss-dem”- mentalitet. Lite godt kan komme av det.

Jeg er for lik lønn for likt arbeid, jeg er mot glass-taket kvinner opplever å stange hodet i på deres arbeidsplass og jeg brenner virkelig for at kvinner – og menn – selv skal kunne velge hva de vil bruke sitt liv på. Hvis noen vil skrive blogger om muffins, og noen vil game femten timer om dagen – så er det deres valg. Jeg er også for at dagens feminister skal få ha sin mening, men jeg liker ikke at de har stjålet begrepet og gjort det til noe jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Noen ønsker å argumentere for at feminismen er død – eller rett og slett meningsløs – i dagens Norge. Det er jeg uenig i. Jeg vil likevel trekke frem begrepet “feminisme” sin betydning – og ikke minst hvem som i dag ikler seg feministdrakten – og videre stille spørsmålstegn ved om disse misbruker og fremmedgjør det.

Read More