defiance-tv-series-background

TV-serier til massene!

Nå er det så lenge siden, så jeg må skrive om tv-serier igjen. Det er trossalt min jobb å bruke mitt lame liv på å se tv-serier, slik at jeg kan fortelle dere hva som er verdt deres langt mer dyrebare tid. Her er derfor noen tv-serier dere kan vurdere å bruke tiden på i sommer. Det må jo begynne å regne før eller siden, liksom.

Hemlock Grove | 7,1/10
Tidligere dedikerte jeg et helt innlegg til House of cards, nå skal jeg anbefale enda en serie fra netflix. De er overraskende gode på å mekke originalserier så langt. Hemlock Grove føyer seg inn i rekken av tv-serier med et overnaturlig tema; varulver, “vampyrer”, engler og diverse andre interessante fantasi-skapninger er å finne her. Med en ny vri og litt krim strødd på toppen, for et esktra kick. Det er kanskje unødvendig å nevne for mye om plottet. Jeg tenker nemlig at endten liker man denne typen serier og filmer, eller så er man gått lei. Men for de jentene som leser, så er det kanskje et pluss å vite at broren til Eric (Alexander Skarsgård) i True blood spiller en av hovedrollene. Roman Godfrey spilles nemlig av Bill Skarsgård. Eyecandy.

Da Vinci’s Demons | 8,2/10
Er du en av oss som liker historisk inspirerte drama? Da liker du kanskje Da Vinci’s Demons. Denne serien faller i samme kategorien, og har noe av samme feelingen, som the Borgias og the Tudors. Den har også noe likheter visuelt og replikk-messig, med Sherlock Holmes (filmene). I denne serien følger man den ukjente historien til Leonardo Da Vinci og hans søken etter en bok som forhåpentligvis vil gi han svar på alle hans spørsmål. På reisen for å finne denne boken, opplever han svik, (møter Dracula), utsettes for drapsforsøk og imponerer med en rekke spennende oppfinnsomheter og kunstverk. Visuelt nydelig. I tillegg lever han i en tid – og på et sted – hvor det hele tiden balanseres på grensen mot krig innadd i Italia. Dessuten er han en sentral brikke i dette maktspillet. Det gjør det hele ekstra spennende.

Hannibal | 8,4/10
Må nesten ha med en “psychological thriller”. Noen av oss liker jo slikt også. Da jeg satte meg ned for å se den første episoden a Hannibal, fryktet jeg egentlig at dette skulle være en fæl serie. Ikke på en god-fæl måte, slik noen brutale serier kan være, men en fæl-fæl måte. Hvor alt bare er dårlig og de prakker på oss noen horrible drap for å sjokkere. Det var heldigvis ikke tilfellet. Skuespillerne leverer godt. Hugh Dancy er en god Special Agent will Graham og dansken Mads Mikkelsen gjør en flott prestasjon som Dr. Hannibal Lecter. Tempoet i serien er også bra. Det brukes så langt ikke lengre tid enn nødvendig på å få frem et poeng. Det liker jeg. Visuelt er serien også flott. Det trekker enda litt opp – og jeg må innrømme at jeg til tider følger mer med på bildene som vises enn hva jeg gjør på dialogen.

Baby Daddy | 6,5/10
Må nesten ha med en komedie også. Den er kanskje ikke tidenes beste, men Baby Daddy har sine morsomme øyeblikk. Når det er sagt, så er plottet gjort før; både på film og i andre serier. Og hvis du er av dem som mener at kids ødelegger tv-serier, så er den absolutt ikke noe for deg. Men, det forsto du kanskje utifra navnet på serien. Du er jo ikke dum. Lizzm. Plottet er som følger: Ben er bartender, bor sammen med broren og en annen gutt og lever livet. Plutselig en dag når han åpner døra, er det en liten jente baby der. Jenta er resultatet av en one night stand (ish) situasjon. Så da må han ta valget om han vil adoptere henne bort, eller oppdra henne selv. Jeg antar at det sier seg selv, men han beholder barnet. (Hvis ikke hadde det jo ikke vært noe serie…) Oppi alt dette er det også noe godt gammelt dag trekant-kjærlighet-drama som involverer Ben selv, broren hans og ei jente (fatpants) som de vokste opp med. Sååå har de en overbærende mor da. Sånn for comic relif. Alt i alt, morsomt nok og verdt en titt hvis du trenger litt enkel humor i hverdagen.

Defiance | 6,7/10
For dere sci-fi venner, så er vel Defiance den nyeste på markedet. Handlingen er lagt til fremtiden hvor aliens kjent som Votans mer eller mindre har tatt over jorden. Votanerne (?) har kommet fordi deres solsystem er ødelagt. I serien følger man individer fra begge rasene og deres kamp for overlevelse i en ny og smått dyster versjon av jorda. Det er kommet omlag 7 episoder så langt, og jeg har sett tre av dem. De er underholdene så langt, men jeg håper nå at det skal ta seg litt opp. Årsaken til det, er at det er litt proppet fult med klisjèer. Du vet, forbudt kjærlighet mellom kidsa til to rivaliserende familier og en godhjertet hore som hovedpersonen får et godt øye til – og slikt kliss. Jeg kommer nå til å gi Defiance en sjanse, så det bør kanskje du også. Hvis du liker sci-fi, that is. Hvis ikke er det jo bare å styre unna.

—–
Har du noen anbefalinger, evnt meninger om seriene over?

 

 

Read More

house_of_cards

House of cards – et mesterlig portrett av politisk maktspill

Det siste døgnet har jeg kjørt seriemaraton. På menyen sto “House of cards” – et 13 episoder langt politisk drama med Kevin Space i hovedrollen; utviklet av Beau Willimon og produsert for streamingtjenesten netflix. Som om det ikke var nyskapende nok å lage en serie for nettstreaming, så kom også alle 13 episodene i sesong 1 ut 1. Februar 2013. Ja ALLE.

Du vet hva det betyr? Du slipper å vente en uke på neste episode. (Woooho!) Her er en trailer:
Sesong 1 har nå 9.0/10 på IMDB og sesong 2 er allerede “in the making” – og jeg må innrømme at jeg mest sansynlig kommer til å følge med. For å sammenlikne House of cards med andre serier der ute, kan jeg trekke frem; Boss, scandal, the newsroom, m.m. Jeg liker politiske drama av denne typen.

Skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Hovedrollen Francis Underwood, spilt av Kevin Spacey, er tredimensjonal nok til å ha blitt sammenlikne med en viss Michael Corleone. Hvorfor? Vel, du vet at han er en skurk, et tildels fælt menneske som ser ut til å ha mistet all form for moral og medfølelse – men du klarer ikke la være og heie litt på han.

I tillegg til Spaceys’ Underwood, presenteres vi også for andre aspekter ved et intrikat og samvittighetsløst politisk spill. Først og fremst lobbyister og journalister. Alle kniver seg frem i et politisk minefelt presentert slik vi alle mistenker at det egentlig er. Noe er kanskje overdrevet, men jeg tror iallefall at det er endel sannhet i det. Og en ting er sikkert: Her går det til tider fort i svingene!

I House of Cards møter du menn og kvinner som kanskje startet i politikken med gode intensjoner, men som har gitt for mange løfter, sviktet dem rundt seg en gang for mye og skaffer seg for mange fiender for å komme dit de èr. Nå kan de ikke lengre tviholde på noen form for idealisme. Alt som står igjen når du ikke har politiske ambisjoner fordi du ønsker å gjøre verden bedre, er ambisjoner om makt. I denne netflix-serien er det akkurat makt det kjempes om. Og for å si det slik; House of cards er et mesterlig portrett og nydelig visuell fremstillig av dette maktspillet.

Jeg vil gjerne høre din mening om House of cards! Sjekk serien ut på netflix idag.

Read More

sherlock1

TV-serier for vintermørket

Det har blitt en stund siden jeg har skrevet om tv-serier. Det er jo litt dumt gjort av meg, fordi jeg vet jo at dere elsker å finne nye ting å se på. Derfor kommer det enda en post om nettopp tv-serier. Noen nye og noen som har gått et par sesonger eller mer. Enjoy.

DON’T TRUST THE BITCH IN APARTMENT 23 | 7,2/10
Det er vanskelig å forklare hvordan denne serien er, uten å trekke paraleller til “2 broke girls” og “new girl”. June (Dreama Walker), flytter til New york og blir samboer med bitcha i leilighet 23, Chloe (Krysten Ritter). Det viser seg at Chloe er på grensen til å være sosiopat. Hun bruker til dels hjerteløse metoder og lurer den naive June inn i mange rare og komiske situasjoner. Det serien vinner mye på, er at du sjeldent kan forutse hvor Chloe vil ta det. Hun er uforutsigbar og seeren vil nok føle seg nesten like lurt som June. Prikken over i’en er James Van Der Beek (dawsons creek) som spiller seg selv i serien. Han er Chloes tilsynelatende eneste venn, og dynamikken dem i mellom er til hysterisk morsom  til tider. Absolutt en komi-serie jeg vil anbefale. Hver episode er 22 minutter og sesong 2 er godt i gang, så det er bare å starte opphentingen.

WHITE COLLAR | 8,3/10
Hvis det er noe tv har lært oss, så er det vel at politiet og deres jakt på kriminelle antakeligvis er noe av det vi her i verden bør synes er mest interessant noen sinne. Jeg er desverre av den typen som ikke synes f.eks. CSI er artig – men White Collar er ikke CSI. Denne serien er mer enn katt-og-mus-lek med humor, drama og litt konspirasjonsteorier. Det er kanskje passende å sammenlikne litt med filmen “Catch Me If You Can”. Handlingen spinner i hovedsak rundt Tim DeKay, som spiller Peter Burke, FBI-agenten som elsker jobben sin, og Matt Boomer, som spiller Neal Caffrey. En “con man” og på mange måter et geni. I serien jobber de sammen, og til tider mot hverandre, i flere paralelle plot-lines.  Caffreys medsammensvorne, den ekstremt paranoide men sjarmerende Mozzi, står for mye av humoren og har mange av seriens beste replikker. Tiffani Thiessen, som er best kjent fra 90201, spiller kona til FBI-agenten og er også overraskende flink her. Alt i alt, en god serie. Dessuten er det ikke til å stikke under en stol at Neal Caffrey (Matt Boomer) som også er kjent fra Chuck, er dreeeeeamy. Men, som jeg skrev et annet sted; Det er sykt irriterende for meg at han er gay. Det ødelegger illusjonen jeg har i hodet mitt om at jeg hadde hatt sjans på han.

UTOPIA | ingen karakter
I dette britiske dramaet følger vien gruppe med mennesker som snubler over – og inn i – en konspirasjon vedrørende manuset til det som kun kan kalles en “cult graphic novel.” Hovedpersonene snakker først kun gjennom et forum på internett, men bestemmer seg for å møtes IRL. Dette fører til at de kommer på radaren til organisasjon kjent som “the network”. Å være på deres radar viser seg å være en dum ting. Flere av dem bøter med livet allerede i første episode. De som overlever tortur og forfølgelse, må etter kort tid innse at for å overleve må de forlate alt og alle de kjenner. Hvis dere fulgte med på Misfits, så vil dere kanskje kjenne igjen noe av stilen til serien og en av hovedrolleinnhaverne. Serien er lovende så langt, men det har bare kommet ut fire episoder og jeg har bare sett to av dem, så det gjenstår å se hvor god serien blir fremover. Jeg vil følge med.

BUNHEADS | 7,3/10
Amy Sherman, som er en av skaperne Gilmore girls, har helt klart tatt mye med seg mye fra sin tidigere hit, for dette er kort fortalt –  gilmore girls med ballerinaer. Humoren og de kjappe replikkene er ganske lik, det er satt i en liten by og den kvinnelige hovedrollen, Michelle Simms (Sutton Foster) kan til tider likne litt på Lorelai Gilmore. I tillegg gjør flere – ja nesten altfor mange – av skuespilllerne fra Gilmore Girls en fremtreden her. Først og fremst Kelly Bishop, som spiller en gammel ballerina turned danse-lærer og Michelle Simms sin svigermor. Hun er sitt sedvanlige awesome selv. Problemet, slik jeg ser det, er at det ikke stopper der. Det er jo ikke ukjent at regisører og produsenter liker å ta med seg noen skuespillere på flere prosjekter, men her blir det så mange at jeg klarer ikke la være å sammenlikne Bunheads med Gilmore girls. Og desverre for denne serien, så kommer den til kort i den sammenlikningen. Det er også litt forvirrende at man aldri helt får tak på hvem som egentlig er hovedrollene her. Bi-rollene tar til tider litt overhånd, rett og slett. Når det er sagt, så liker jeg serien. Den har sine øyeblikk og er en sånn god og varm serie som en ikke trenger å innvestere å mye tid i for å følge med på.

DO NO HARM | 5,5/10
Dette er på mange måter en modernisering av “Jekyll and Hyde”. Du vet, splitta personligheter som kjemper mot hverandre.  Dr. Jason Cole er kirurg på dag tid, men på natta tar hans alterego, eller hva en skal kalle det, over og gjør all slags ugang. De siste årene har Cole klart å holde den andre personligheten i sjakk ved hjelp av medisiner, men nå har han opparbeidet en tolleranse for disse og klarer å ta over. Det skaper naturligvis en del problemer. Kun en episode er sendt så langt. Det irriterer meg litt at konseptet i seg selv er litt oppbrukt, me på samme tid så fortjener serien en sjanse. Den er godt laget og har potesiale til å bli bra. Jeg kommer til å gi serien et par episoder til på å imponere, men mer enn det kan jeg ikke love. Leger-dramaer finnes det trossalt nok av så det skal noe til å ta plassen til en av dem jeg allerede følger med på.

LEGIT | 7,4/10
Jim Jeffries er en av de stand-up komikerne jeg allerede har anbefalt dere å sjekke ut. I denne serien ser det ut til at han spiller ut sine rutiner i et tv-serie format. Første episode er nemlig en av historiene jeg har sett han fortelle i show tidligere. Dette er nok likevel ikke kjent for “folk flest”, så da vet de kanskje ikke hvor sant mye av det som skjer i episoden faktisk er. Det jeg lurer mest på etter å ha sett denne episoden, er hvor de skal gå herfra? For joda, det er morsomt nok, men hvor mange slike historier har han på lager? Jeg har ikke sett han fortelle så altfor mange av dem. Og jeg er usikker på hvordan de skal knyttes sammen. Uansett – hvis du liker Jim Jeffries sin stand-up, så liker du humoren her. Og da er nok serien verdt å følge med på fremover også.

SHERLOCK | 9,2/10
Ooooh, hva kan en si? På samme måte so “Do no harm” spiller ut en klassiker, så gjør de det her. De gjemmer det forsåvidt ikke heller – tittelen sier jo sitt. Denne serien er en av de høyest rangerte på imdb om dagen, og det er ikke uten grunn. Den er flott skrevet og nydelig laget. Skuespillerne i hovedrollene (Benedict Cumberbatch og Martin Freeman) er fantastiske. Sherlock er i gang med sin tredje sesong og det er sålangt kommet ut 7 episoder. For de som kan regne, betyr det at det er få episoder i hver sesong – men til gjengjeld er de lange og flott gjennomførte episoder som de fleste vil kunne like. Hvis du har noe tid til overs, vil jeg anbefale å gi Sherlock en sjanse. Rimelig sikker på at du ikke vil angre på det.

ANDRE TV-SERIER VERDT Å SJEKKE UT:
– Banshee| 8,0/10
– The Americans | 8,2/10
– Suits | 8,9/10

 

 

——
Hva synes du om tv-seriene over? Noen du savner eller vil anbefale?

Read More

Pitch-Perfect-poster-pitch-perfect-31930127-938-638

Slå ihjel 90 minutter med Pitch Perfect

Hvis du tar a cappella og blander med Bring it on, Glee, Mean girls og Step up – så sitter du igjen med Pitch Perfect. Filmen som helt uventet endret mine tanker om a cappella. Jeg trodde nemlig at konseptet var rimelig teit. Etter å ha sett den filmen, har det endret seg.

Pitch perfect starter rimelig typisk for sjangeren. Og hvis du, i likhet med meg, har sett endel filmer tidligere, så kan du se for deg handlingsforløpet innen de første ti minuttene er overstått. Beca (Anna Kndrick) er hovedpersonen i filmen. Hun starter på en ny skole (aka college). Dessuten er hun er en “outsider” og drømmer om å bli DJ og innen kort tid, blir hun “tvunget” av faren til å bli med i en klubb. Fordi, du vet, foreldre i USA er veldig opptatt av barna deres skal ha den beste opplevelsen av college. Long story short; hun ender hun opp i A Cappella gruppen “The Barden Bellas”.

Bellas dummet seg under finalene i fjor. Dessuten har de en rivaliserende a cappella gruppe på skolen (trouble makers) som stortsett eier alle konkurrenter. Utover i filmen forsøker Beca å overtale sjefen i Bellas (Anna Camp) til å endre musikk og stil for å slå disse fæle drittsekkene. Blandt disse fiendene er det naturligvis også en slags love-story på gang. Så, ja, du skjønner tegninga.

Filmen er full av humor. Alle typer humor. Fat Amy (Rebel wIlson) og Gail (Elizabeth Banks) står f.eks. for noen utmerka utsagn. Hadde jeg snakket engelsk til daglig, ville jeg sikkert adoptert et par av replikkene også. Sånn for å være badass. Det er også verdt å nevne at skuespillerne i filmen er fantastiske – og musikken er faktisk bra.Dessuten setter jeg pris på at filmen ikke er overbærende moraliserende.

Filmer i denne sjangeren skal, etter min mening, få deg til å ville synge med, trampe litt etter rytmen og ikke minst – klistre et smil om i ansiktet din. Alt dette klarte Pitch Perfect å skape for min del. Missforstå meg rett her; Jeg kan ikke synge, men filmen gir en såpass kraftig feel good stemning at jeg nesten prøvde på slutten. Og en kan si hva en vil om at det kanskje er å gjøre verdens umusikalske en bjørnetjeneste, når man får dem til å tro de kan synge, men hvis du setter på en komedie – så vil du at filmen skal gi en god følelse. Å følelsen av å kunne synge, er ikke så dum. Det må jeg si.

Min karakter til Pitch Perfect: 8 av 10.

Read More

hanballem

Håndball EM (glittergames-ligaen)

Jeg har ikke ropt høyt nok om det, skjønner jeg. DET ER HÅNDBALL EM NÅ. Åpningskampen går as I write. Og i år som i fjor, har jeg laget en privatliga til dere som vil være med å spille EM-manager. Vi starter også fra andre runde av i år. Det er blitt ufrivillig tradisjon. 

(Har ingenting med at jeg glemmer å gjøre det først runde, altså. Kremt.)

Alt du trenger å gjøre er å hive opp et lag på tv2-sporten sine sider. Der inne står reglene og konseptet, så jeg tipper det går greit at jeg er for lat til å gjengi dem mens kampen mellom Ukraina og Tjekkia spilles å tv.

Husk å melde laget deres inn i glittergames-ligaen. Så kan vi sammenlikne awesomeness.

Blir bra greier! Ikke sant? Jepp. Jepp. Jepp. Hvis du lurer, så kan du sjekke resultatet av forrige runde her.

YOU IN?

UPDATE:

Vi har en vinner! Dere kjenner han kanskje som amstaff? Han startet en runde før resten, men det ser ut som han ville vunnet uansett om de ekstra poengene ble regnet med eller ikke. UANSETT – Resultatet ble slik:

 

Read More

The governor

The walking dead – gjør mandager mindre blå

Mandager er ikke så blå lengre. Det er min favorittdag. Ikke fordi jeg lagde og spiste ribbe i dag, eller fordi det snør (snarere tvert i mot), MEN fordi det er så mange awesome tv-serier som kommer ut på mandager (norsk tid). Det passer rimelig greit med snø og kulde. Jeg kan sitte inne, være loner og se tv-serier hele dagen.

Jeg har nettopp sett nyeste episode av masse serier. Rettere sagt:

  • Once upon a time
  • Revenge
  • Dexter
  • Homeland
  • The walking dead

Den lineup’en der… Oh, multiorgasme. 

The governor, the walking dead sesong 3 episode 8

The walking dead, zombie-serien som gjør at jeg vil kjøpe Wii U og ZombiU, viste siste episode før jul idag. Det er mye man kan si om the walking dead, men at serien har tatt seg KRAFTIG opp fra sesong 2 – det er en underdrivelse.

Første jeg kommer på fra sesong 3 nå, er:

BLOD – DØD – ZOMBIER – AMPUTASJON – KEISERSNITT – ZOMBIER I AKVARIUM 

Jeg tror min elsk på sesong 3 har noe med at de fikk drept/fjernet alle de karakterene jeg bare ikke klarte like. Skal ikke spoile altså, men omfg enkelte whine-karakterer som setter ut på kjøretur for å leite etter folk i en verden overtatt av zombier… Jeg takler det ikke. Og jeg er forsåvidt rimelig fornøyd med at folk nå har sluttet å bruke hele sesonger på å rope navna på diverse kids.

Michonne er awesome.

Hvis jeg kan slippe å høre “Caaaaaarl” eller “Sooooophia” ropt panisk i skogen resten av sesong 3… Da skal jeg ta tilbake alt vondt jeg har tenkt om produksjonsteamet som tok over etter sesong 1.

Carl….

Jeg gleder meg åpenbart endel til februar. Da står resten av sesongen  for tur. Hvis det fortsetter i samme spor, og hvis promoen er noen indikasjon, er dette enda en sesong jeg må kjøpe på dvd.

 – Har du sett det nyeste fra the walking dead sesong 3? ELSKER DU DET NYE?

Read More

Breaking_Dawn_Part_2_Poster-608x940

Film: Twilight breaking dawn part 2 – Ikke så fæl

Jeg er ikke en av disse som hater Twilight-serien. Jeg har til og med bøkene – og har lest dem. Jeg er ikke flau over det en gang. Bare se her- de står i hylla bak de søte jentene:

Jeg åpnet først øynene for Twilight-fenomenet, når internett-oppstyret og Edward-menes startet. Alle haterne der ute viste sånn sett at all PR er god PR. Det sa seg jo selv at jeg måtte se filmen alle snakket om. Og det gjorde jeg.

Helt ærlig, så skjønte jeg ikke hvorfor denne historien var så veldig spesiell. Hvorfor hatet og elsket folk den med såpass kraft? – Og hvorfor skulle internett på død og liv sammenlikne Twilight-vampyrer med Harry Potter? Så, som nerder gjerne gjør – tok jeg det ett skritt videre og dykket enda litt lengre ned i dette nye og mye omtalte universet. Jeg leste bøkene.

Jeg tipper at mange andre ble lurt inn i Bella’s verden på denne måten. Og det er en verden fylt til randen med klisjè-dialog, angst, fortrengt seksualitet, fantasiskapninger og et noe stalkerbasert trekantdrama. Merkelig nok så holdt bøkene leselysten min gående helt til det var over.

Nå er siste film ute – og med det er min reise til Fork over. For denne gang i det minste. Det kan jo hende at ryktene om å gjøre historien til en musikal stemmer. For ja, syngende glitterpupper – av den mannlig vampyr varianten – kan  ligge i fremtiden.

Uansett. I dag har jeg sett filmen som er laget av siste del av siste bok.  Twilight Breaking Dawn Part 2.

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor de måtte dele den siste boka i to, eller hvorfor de skrev inn en latterlig kamp mellom Cullen-slekta og ulvene som et slags “klimaks” i breaking dawn part 1, men:

Helt fra jeg leste ferdig bøkene, har jeg gledet meg litt til å se denne filmen. Filmen med den store kampen mellom “det gode og det onde”. Det er slikt eventyrfilmer og religion handler om. Jeg var overbevist om at den siste filmen ville være den beste; For med litt action på menyen, så glemmer man kanskje dialogen, som til tider er så klisjè og klein at det hele kan forveksles med en parodi.

Det viktigste å få sagt er kanskje at hun vi alle elsker å hate, Bella, er litt mindre … teit i denne filmen. Jeg mener, etter at du har blitt spist opp fra innside av ditt eget avkom, så nytter det ikke å skulle være mainstream slik at alle kan identifisere seg med deg.

Det må også sies at jeg ikke vet om budskapet i denne serien er at Bella bare trengte å dø, eller rett og slett å “få seg noe” gjevnlig, men det er hvertfall slik det virker. For i denne filmen kan hun jo plutselig snakke uten å stamme og bite av seg underleppa! Det forbedrer mye.

Jeg gidder ikke spoile filmens handling så veldig mye; men jeg kan røpe at det faktisk er slosscener av den litt stilige varianten å spore. Det er også spennende – og til tider rørende – å følge med. Det filmatiske fungerer så fint i perioder at man nesten glemmer at Jacob er forelsket i en baby. Og når du smaker litt på den setningen, så forstår du hvor absurd det egentlig er at man kan overse den slags.

Med Twilight Breaking Dawn 2 fikk sagen den avslutningen jeg håpet på. Det er også – etter min mening – den beste av filmene om Bella, som åpenbart lukter noe helt spesielt siden hun klarer å tiltrekke seg overnaturlige nemesis-hunks i form av Edward og Jacob. At verden kunne anse det som sansynlig at disse to kranglet om henne, er egentlig helt utrolig. En stein kan vise en mer spennende personlighet.

 Gutter – hvis dere må inngå et kompromis med deres kjære når det kommer til filmfronten, så er ikke dette så ille som dere tror. Jeg er rimelig sikker på at dere kan overleve denne filmen. Og kanskje får dere en stjerne i boka også. Spesielt hvis dere klager masse i forkant og virker oppofrende. Ja, da vil dere kanskje få muligheten til å skaffe mer valutta for pengene. Etter filmen. (Twilight-fans vil ikke gå glipp av noe under filmen, vet dere.)

Og jenter – filmen lever opp til forventningen dere har hatt fra bøkene. Og som en ekstra bonus, for dere som tror dere vet hva som vil skje – så har de endret deler av det. Noen dør. Da-da-daaaa-daa!

Har du sett Twilight Breaking Dawn Part 2? Skal du se den? Meninger om filmen?

Read More

Go On

Tv-serier som startet høsten 2012

Vanligvis pleier høsten bety nye tv-serier. I år er intet untak. Det har kommet en rekke nye serier på “markedet” og jeg har tatt en titt på noen av dem. Hvis du lurer på hvorfor jeg har brukt så lang tid på å skrive om dem, så er det simpelthen fordi jeg følte for å se mer en bare Pilot’en (geez, finnes det ingen norsk oversettelse for det utenom … piloten?)

Emily Owens M.D. | 6.1/10

Emily Owens M.D.


Det første du vil bite deg merke til i denne serien er at feelingen i de første episodene er litt som “old school” Greys Anatomy. Du vet, med en usikker og til dels vimsete – men brilliant – nyutdanna lege i hovedrollen. Denne gangen i form av Emily Owens, som spilles av Mamie Gummer, dattera til selveste Meryl Streep. Og ja, det ser ut til at hun har arvet både gener og talent så langt. Det er forresten voice-over, kjærlighetsdrama og litt humor i denne serien. Hvis du liker den slags, så er den absolutt verdt å sjekke ut.

 

Nashville | 6.9/10
Sjangeren er kanskje ikke så stor her  Norge, men countrymusikk har visst sine stjerner. I Nashville følger vi en gammel

Nashville

storhet (Connie Britton, kjent fra bl.a. friday night lights) og ei ny countrysuperstjerne (Hayden Panettiere kjent fra bl.a. Heroes) i kampen om henholdsvis å beholde og å øke berømelsen innenfor sjangeren. Serien blander så langt også inn litt politisk maktkamp og andre aspekter ved countrymusikkere. Man møter nemlig også på dem som virkelig jobber hardt for å komme seg opp og frem i bransjen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om serien enda, faktisk. Deler av det jeg har sett så langt er på grensen til klisjè. Det er gjør det litt vanskelig å ta serien seriøst. Skal nå likevel ta en titt på en episode til før jeg bestemmer meg for om dette er en serie jeg vil følge med på fremover.

Arrow | 8.5/10

Arrow


Så, nå vet jeg ikke hvor mye oversikt dere har over tegneseriefigurer, men jeg tipper dere fulgte litt med på smallville. Hvis dere husker Oliver Queen i den serien, så skjønner dere kanskje ogå hvilken rollefigur vi følger i Arrow. For ja, det er nemlig mr. Queen. Når serien starter har han nettopp blitt reddet fra en ødeøy hvor han da har utviklet sine evner. Varianten vi møter på i arrow er noe anderledese. Vi får bl.a. en noe bredere forståelse av hans motivasjon for å bli “superhelt” og vi treffer familien hans, samt venner og ekskjærester. Plot’et i serien er forsåvidt simepelt: På dagtid er Oliver millonær og playboy – på kvelds- og nattetid kjemper han mot all urett hans egen familie og andre har gjort. Hans mål er skape en mindre korrupt Starling City.

Beauty and the beast | 6.5/10

Beauty and the beast


Det er ikke helt samme plot som disneyfilmen, kan man si, men det er likevel den klasiske historien om ligger til grunn her. Vakker jente og mindre vakker mann. Et felles mål og en felles fiende. Og ja, sikkert noe luuuuuuv. Og nok en gang kan du tenke tilbake til smallville. Hovedrollen i Beauty and the beast spilles nemlig av Kristin Kreuk aka Lana Lang. Og i kjent hollywood-stil, så er ikke akkurat “Udyret” i denne serien en blanding av løve, okse og hårete bjørn. Han er mer styggfin. Det er hemmelig at han lever og han kan bli veldig sint og er veldig sterk. Også har han et arr da. Sammen driver disse to og skal avdekke et mystisk opplegg militæret har drevet med. Jeg føler nå egentlig litt av plottet i serien er oppbrukt, men det er vel grei underholdning for dem som er tom for serier å bry seg med.

 Underemployed | ….

Underemployed

Denne serien fra MTV tar for bl.a seg en av de store problemene i voksen/ungdomslivet: Man er utdannet, men man får ikke noen jobb som matcher utdannelsen. Man starter på bunn og må arbeide seg oppover i systemet. Ja, og noen vet rett og slett ikke hvor de vil – selv om de rent aldersmessig burde ha “funnet seg selv” nå. Jeg tipper noen av dere kjenner dere litt igjen i det. Hvis dere i tillegg har sett HBO-serien “Girls” så skjønner dere litt  av dealen med underemployed. Her følger vi en vennegjeng. Det starter med at de er ferdig med high school – så hoppe vi til livet etter college. Noe av dem har tatt videre utdannelse, andre har ikke. Noen hadde høyt press på seg til å bli noe stort, men har ikke fulgt opp, mens andre lever ungkarslivet og har fremdeles troa på å bli super-modell. Det kan ha noe med at jeg kjenner meg igjen i livssituasjonen å gjøre, men jeg liker serien. Og ja, jeg anbefaler den til alle som likte “girls.”

666 Park Avenue | 7.1/10 

666 Park Avneue


Det er egentlig litt rart at dette ikke har blitt gjort oftere, men jeg kjenner bare til to tv-serier som spiller opp om skrekk-sjangeren. Det er 666 park avenue og american horror story. Nå er denne en light versjon av american horror story, men den kan absolutt sette en støkk i deg. Det har seg også slik at 666 park avenue har fått med seg noen relativt kjente fjes; Vanessa Williams (Frustrerte fruer), Terry O’Quinn (Lost), Robert Buckley (one three hill) m.m. Hvorvidt du vil like serien, er egentlig helt avhengig av om du liker skrekksjangeren. Hvis du synes det er teit, eller ikke liker å bli skremt, å ville jeg bare holdt meg borte. Men hvis du liker sjangeren og bare synes american horror story er for drøy, så kan denne serien om leilighetskomplekset i 666 park avenue være akkurat passe skummel – sånn uten tortur, skumle nonner, voldtekt og insane asylums.

Go on | 7.8/10

Go On


For å si det sånn: Det var nok for meg at selveste Matthew Perry (Chandler, friends) er med i denne komi-serien. Det gjorde at jeg måtte sjekke den ut. Jeg har virkelig savnet ham. Dessuten er det alltid greit med en 20-minutters komedie i hverdagen. I Go On spiller Perry sportskommentatoren Ryan King – som nylig mistet kona i ei ulykke. Nå går han til gruppeterapi. Det hele byr på en rekke artige figurer. Og ikke minst, en Matthew Perry i storform. Han passer best i slike roller; Litt grinete og glimrende sarkastisk. Episodene likner kanskje litt mye på hverandre så langt, men jeg kommer absolutt til å følge med. Og helt ærlig; Det er utelukkende fordi jeg trenger å fylle et tomrom etter friends. Selv om Go On ikke kan måle seg med friends, så er litt bedre enn ingenting i dette tilfellet.

—–

Tre andre (nye) serier, som jeg ikke har like mye å si om:

  • The new normal (komedie): En alenemor med en rar unge og ei meget konservativ bestemor, blir surrogat for et homofilt par.
  • Partners (komedie): To gamle venner blir partnere i et arkitektfirma. Sophia Bush (one three hill) har en av hovedrollene.
  • The mindy project (komedie): Kvinnelig gynekolog som forsøker å balansere karriere og privatliv…

 

Read More

Hvordan se tv-serier på nett

Noen ganger får jeg spørsmål om hvordan man får sett nye tv-serier når de kommer ut i USA. Det kan nemlig gjøre fra the interwebz. Og jeg tenkte at det skal jeg fortelle litt om. Det er trossalt en regnfull lørdag, hvertfall her i Kristiansand, så da trenger dere kanskje hjelp til å få tiden til gå. Med mindre dere er av den varianten som liker å løpe rundt på utsiden. I regnet.  

Egentlig hadde jeg skrevet en lang avhandling her om hvordan du gjør ulovlige ting som å laste ned tv-serer og musikk fra internett. Noen tipset meg om at det kaaaanskje ikke var så lurt. Uansett hvor mye jeg skulle understreke at jeg ikke gjør det selv, handler det litt om hvordan jeg blir oppfattet. 

For å være helt ærlig , så ser jeg jo rent moralsk et problem mht nedlasting. Jeg forstår at det er galt. Og jeg kan vel ikke egentlig helt forsvare at jeg har gjort det, selv om jeg kjøper veldig mye filmer og tv-serier i etterkant. Likevel er det vel sånn at jeg ikke har kjempe dårlig samvittighet for å gjøre denne formen for ulovligheter. Mulig det er kulturen som er slik. Man får en holdning som blir litt “alle gjør det” og “filmbransjen har da nok av penger”.

Vel, jeg fjernet den delen av innlegget som kontret omhandlet nedlasting av musikk, programmer, tv-serier og filmer.  Hvis det var nettopp det du lette etter; Sorry.

Det jeg har følt at er OK å la stå, er nettsider hvor man kan streame filmer og tv-serier. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg anser det som mer akseptabelt, men yeah. Here it is.

Streamingsider for tv-serier og filmer
Hvis du ikke ønsker/kan laste ned, men har en grei internettasighet, så er kanskje streamingsider et godt alternativ.

Hvilke sider bruker du til å laste ned musikk, tv-serier, film, spill og div. programmer? Har du noe formening om nedlasting?

 

Read More