Få tiden til å gå på nett

Vi er nok alle gode på å surfe nettet, men det er likevel begrenset hvor mye tidsfordriv vi egentlig kommer på av oss selv. Jeg er iallefall stadig mer avhengig av å sjekke facebook og twitter for å se artikler og nettsider som er delt gjennom disse sosiale mediene.

Her er noen av sidene og spillene jeg har kommet over. Samtlige hjelper med å få tiden til å gå – noen er også ytterst underholdende dersom du interesserer deg for slikt.

(more…)

Read More

Sørlanet 2013

Sørlanet er over for denne gang. Jeg fikk tatt noen bilder; de tenkte jeg dele med dere. Minnekortet mitt ble desverre fult etter altfor kort tid, men de bildene jeg har, viser iallefall noe av stemninga. Det er sånt man liker.

Til alle jeg snakket med eller så på Takk for en fin opplevelse.

Read More

Glitter er noenganger LIVE from Tryhard Studio

Nå skal du høre her. Jeg har gode nyheter! Denne glitrende bloggeren har fått seg en fin liten jobb som ikke bare vil eksponere dere for undertegnede – men også for kompetativ norsk League of legends. Jeg leker nemlig caster i ESN sitt “tryhard studio” i helgene fremover.

Du lurer kanskje på hva casting er. Og i såfall er du ikke den første. Den letteste måten å forklare det på, er å si at jeg kommenterer league of legends games live. Slik man ser en sportskommentator gjør på TV. Det er litt rart, og vi er ikke helt vant med det enda, men å sitte 5-6 timer i strekk for å snakke om LoL er jo herlig. Det er også moro å se så mye godt LoL-spill fra Norske gamere.

DU KAN FØLGE TRYHARD-STUDIO HER FOR KOMMENDE STREAMS.

Min caster-karriere kom fra ingensteder og har skytt litt fart. Sånn plutselig. Jeg sliter nesten med å henge med i svingene. Castingen har så langt gått fra at jeg og min co-caster, Peter, satt over skype og tullet for to helger siden, til at vi fikk et studio med fancy bakgrunn, en admin, kamera, lyssetting og noen som styrte xsplit (programmet vi bruker til å streame). Denne helga skal det visstnok være enda litt mer fancy. Det bør det jo være, mtp at Peter faktisk pendler fra Oslo for at vi skal få dette til.

SÅ langt har vi castet LoL-kvalifisering til NM på Spill expo og kvalifisering til Sørlanet. Det vil vi naturligvis fortsette med. Utover dette er det stor sansynlighet for at du vil finne oss som castere på Sørlanet og finalene der. I LEVENDE LIVET (og over nettet da).

Jeg føler meg på ingen måte særlig flink enda. Det har jeg forsåvidt fått bekreftet fra randoms som ser på, live, i chatten underveis. Jeg er visst irriterende og dum. Jeg vet heller ikke hva jeg skal synes om at 60% av kommentarene går på utseende mitt. The life of female gamers, I guess? Ingenting av dette negative er så viktig, though. Det gjør liksom ikke så mye.

Jeg får nemlig mye positivt også. Spesielt rettet mot at jeg forbedrer meg drastisk fra game til game. Og noen ganger er jeg underholdene (!!). Ingenting er bedre enn det. Man vil jo være i konstant utvikling. Nå må jeg bare forsøke hardt og ikke lese chatten mens jeg caster, for det setter meg litt ut enda. Det kommer seg heldigvis.

Utover dette er det flere andre ting jeg tenker å fokusere på å forbedre. Bl.a.:

  • Se oftere i kamera enn på PC-skjermen
  • Styre kamera IG bedre
  • Utvikle bedre syngergi med co-caster
  • Fordeling av samtaleemner IG
  • Forberedelse mtp scripts til Casting

Ok så kamera legger på 5 kg, men jeg nok ikke skylde på det her. Det er bare et kamera på meg. Derfor skylder jeg på mine grønne headphones. De er runde og eh, ansiktet mitt er tydeligvis rundere. Og rødere. FML.

Btw. Lik gjerne gametag.no på facebook. Det er siden jeg jobber og skriver mest for nå om dagen.

Fordi jeg får betalt for det, skal jeg også legge ved en fin liten video-reklame-sak, som dere gjerne må se på. Jeg setter pris på det, iallefall.

 

 

Read More

Season 3 er snart over. EVERYONE PANIC!

Jada, høsten står for dør. Det er kaldt. Snøen kommer kanskje snart. Eller slapset. Kanskje du også må skifte dekk på bilen, eller forville deg inn på et kjøpesenter for å prøve femten par sko. Også hate dem alle, men likevel bruke 1500,- på et par fordi du ikke orker å få frostskader og amputere en tå.

Uansett om alt dette er viktige endringer i den eksterne verden, så er det noe som er enda viktigere. Enden på sommersesongen betyr også at enden på season 3 av League of Legends snart er her. Og nå begynner derfor vinduet for å rekke Silver, Gold, Platinum og Diamond å lukkes. Ingen vil jo være i Bronze. For ja, «Bronze-pride» er kun noe man sier ironisk.

HVA ER BRONZE-LEAGUE?
I likhet med Anne-Kath. Hærland sine one night stands, har bronze-league resultert i like mange vitser som tragikomiske historier. Det er vanskelig å forklare for de «utenforstående». For å være i Bronze er litt som å gå i andres begravelser fordi man vil at de skal komme din; Du vil virkelig ikke være der, det er trist og jævelig – og du tjener ingenting på det. Ja, for å være ærlig, så tror jeg nesten du blir dårligere av assosiasjon til noen av spillere som finnes i Bronze.

Bronze er liksom ikke en liga lengre. Det er en tilværelse. Et sort hull som suger deg inn i sin egen sugenhet og tester tålmodigheten din så til de grader at du ender opp med å stille spørsmålstegn ved din evne til å fullføre en tanke-rekke. Og ja, til tider får Bronze deg til å ønske at er var èn av de ti som spiller dominion. For kanskje, hvis du var en av dem, så møtte du ikke på alle idiotene?

BRONZE LOGIC
Jeg mistenker at folk som er stuck i Bronze har utviklet sin egen logikk. Det er en slags mestringsstrategi som ikke fungerer noe annet sted. Noen har til og med gått så langt at de utarbeider konspirasjonsteorier hvor RIOT tvinger majoriteten av League-communitiet til å være i Bronze fordi da vil de kjøpe skins for skin-advantage.

I Bronze snakkes også et eget språk. Det er et språk som får en til og tro at det dypeste hos enkelete mennesker faktisk er søvnen. Men desverre er det også et språk som man begynner å forstå – og kanskje snakke – etter å ha tilbrakt for mye tid der.

Språket og Bronze-mentaliteten kan oppsummeres slik:

1. Å ville vinne er no-no. Eller noobish. For da er man «tryhard» og å prøve hardt, er noe man ikke må gjøre. Hverken ved å bruke det hemmelige våpenet wards – eller ved å catche noen out of position:

“Haha. Tryhards. Use wards like a gay. ”

“lol tryhards, you fail!”

“Omg noobs, only 5 v 1, 1 on 1 u would all loose”

2. Alle andre er dårlige. Jeg mener, hvor mange ganger har du ikke sett noen rope «1 vs. 1 me, bro!» fordi de er skråsikre på at deres skills er umenneskelig mye høyere enn alle andres? Eller skylde på laget sitt fordi de failer og skrive ting som:

OMFG FEEDERS, NOOBS, GOING AFK”

“OMG THAT LUCK!!”

Jax til Singed: “Your a chemist, not a tank.. stfu noob.”

3. Hvis du kan legge skylden på noen andre, så er det viktig å gjøre det i /all chat – og du må be det andre laget om å rapportere dem. Du skjønner det at hvis ikke ALLE ser hvor urettferdig match-makingen er for deg, så har du ikke fått det godt nok frem. Derfor er det viktig å få dette frem allerede 3 minutter inn i gamet.

Det er også slik at hvis du dør, så er det de andre sin feil, fordi:

“Report YI for no help.”

“Report LUX for no SS.”

“Report shitty support for no wards”

“Report jungler for no ganks”

Å gå i fella, over LoL, det kan skje den beste av oss. Men hvis du er en av dem som svarer disse folka, så er det lurt å huske på hva det kjente sitatet sier: “Never argue with an idiot, they drag you down to their level and beat you with experience.”

ER ALT BEDRE OVER BRONZE?
Joda, den dekorative rammen i andre ligaer er kul, og vi hører jo til og med at de andre får OP wards (!!), men det er ikke det alt handler om. For trangen til å være Silver (eller høyere) kan forklares ganske enkelt: Vi ser at alle andre er idioter, og vil ikke assosieres med dem. Problemet er at vi ikke vet at vi er smittet.

For samtidig som mange i Bronze fremstår så dumme at de faen meg ikke kunne fått hjernehinnebetendelse en gang, så betyr ikke det at om du rømmer derfra så er du trygg. LoL-communitiet er gjennomsyret av den tiden alle spillere oppholdt seg i lavere ligaer. Vi husker det og det har påvirket oss. Dessuten har vi gedigne e-peniser. Og hvis det er en skikkelig teit dag, så er nesten alle kongen av tastatur-rage. Bare innrøm det, noen ganger har selv diamond-players opplevd at deres indre bronze-player stikker hodet frem og skriver: “You people are worse than minions.”

Og det er derfor det er viktig å huske på at det handler ikke om å holde gode kort, men om å spille en dårlig hand på en god måte.

For funs avslutter jeg med at par artige sitater fra LOL-chats:

“Push! Push like you’re in labor!”

“so Yorick walks in to a bar… There is no counter.”

Denne artikkelen, og andre ting jeg har skrevet i det siste, kan du finne på gametag.no

Read More

Jeg var på Gamescom

Gamescom. I’ve been there. Og merkelig nok er “alle” sykt nysgjerrige på hvordan det var. Jeg kan egentlig oppsummere det ganske enkelt: FOLKSOMT!

Jeg har flere bilder som viser ganske greit akkurat hvor folksomt det var, så jeg skal vise dere en håndfull av dem. For å si det slik da. Jeg har jo et ørlite problem med tålmodighet og at jeg får litt vondt inni meg når ting tar for lang tid. Det er ikke en positiv ting ifht Gamesscom. Jeg følte jeg måtte krige mot min indre rager med jevne mellomrom. (speaking of raging: så du streamen til Dyrus når Regi fikk ham til å eksplodere?)

OK, så her er noen bilder for å teste tålmodigheten din:

Det er ikke sikkert du ser det på bildet over, men det er faktisk kø bak denne køen. Og dette er bare køen for å komme til denne køen:

U SEE THE PROBLEM?

Du er kanskje observant og merker at fordi jeg tar disse bildene, så er jeg ikke i køen. :O:O Vel – jeg var lucky bastard enough til å ha pressepass. Jeg tror jeg hadde fått et enda større sammenbrudd jeg måtte stille meg i kø. I stedet gikk jeg forbi køen. Og strødde salt i såret når jeg var sykt slem som tok bilde foran dem. Med påklistret glis. Sorry ass. Jeg er teit:

Når det er sagt, så reddet ikke pressepasset meg fra køene innendørs. Jeg måtte stå i køer for å komme til køer der, som alle andre. Jeg var heldgivis ikke en av dem som skulle teste nye spill, så jeg måtte ikke finne meg i 4 timers (!!) køer for å ta på et spill. Jeg var der for å se LoL. Ikke at det var lite folksomt i LoL området altså, men still. Kunne hvertfall gjøre et forsøk på å bevege meg der. Det fungerte til og med noen ganger.

Dette er forresten køen til rulletrappa:

Jeg spiste forresten utelukkende på McDo i Tyskland. Jeg vet er usunt og slikt, men etter at jeg forsøkte meg på maten i business loungen første dagen ble jeg skremt. Den så nemlig slik ut:

Jeg opplevde forsåvidt mye annet også mens jeg var i Tyskland. Jeg fikk f.eks. oppleve hvor stort LoL er som eSport. Ta EG f.eks. De hadde fans over alt og kunne nærmest ikke bevege seg utenfor sceneområdet uten å bli overfalt. Det var også gøy å se hvor mange som fulgte med på gamene live. Og hvor mye engasjement et spill kan skape.

Kort oppsummert: Det er sliiiiitsomt på Gamescom. Beina mine er fremdeles litt døde liksom. Og jeg har gått inn i no-moving-mode siden jeg returnerte til Norge. Og jada jeg er et posterchild for i-landsproblemer nå. Men som Dyrus sa: “STFU. I contribute.”

Når det er sagt var Gamescom en kjempefin opplevelse. Jeg vil absolutt tilbake igjen neste år. Men neste år skal jeg ta noen forhåndsregler og utnytte min nye kunnskap.

 “Getting invaded by Glitter. Glitter all across the stadium.” – RiotCasters 2013

Hva synes dere forresten om at EG ikke kommer med i Worlds?

Tror de scenene etter at de ble slått ut er noe av det mest ambivalente jeg har sett å lenge. Gledetårer og verdener som raser sammen om hverandre. The feels. For å si det slik: Tear = stacked.

Read More

Å lese en triologi på tre dager

Det hender at folk oppdager at jeg forsvinner litt. Trekker meg bort, om du vil. Det kan være mange årsaker til det, men det henger ofte sammen med at jeg er blitt opphengt i noe. Og da har en tendens til å gå litt inn i min egen verden i perioder. De tre siste dagene gjorde jeg det igjen. Jeg forsvant inn i min egen boble og leste.

Jeg leste en triologi på tre dager. The hunger games triologien.

Det første jeg kan si om min reise inn i Panam, er at det til tross for brutaliteten som er karakterenes realitet, så er det vanskelig og rive seg bort. På grunn av filmen, så har nok de fleste en idè om hvordan bøkene er. Selv nektet jeg å se filmen før jeg hadde lest bøkene, men det var likevel helt umulig ikke å snappe opp plottet. Men jeg er glad jeg leste bøkene først. For til sammenlikning hadde hvertfall den første filmen lite å stille opp med.

For å si det slik. Jeg leste den første boka i sola og ble en tomat. Det ga meg heldigvis bare en unnskyldning til å være inne to dager og lese de resterende to. Nolifing is the shit.

The hunger games er en årlig produksjon, et reality program om du vil, hvor en jente og en gutt i alderen 12-18 år blir plukket ut av 12 distrikter for å delta. De blir sent til en arena, som hvert år har ulike former for brutalitet og utfodringer og by på. På denne arenaen skal de kjempe mot hverandre til alle untatt èn er døde. Det er en straff for tidligere opprør mot the Capitol, og sendes på TV for å underholde noen – og skremme resten.

Jeg ønsker ikke å spoile stort mer, fordi jeg håper nesten at dere andre kan få muligheten til å oppleve bøkene slik jeg gjorde. Med en genrell idè vedrørende handlingen, men likevel med mye spenning og facinasjon. Jeg elsker når bøker har en slik effekt. Når jeg ikke klarer å rive meg løs fra dem. Problemet er at etter tre dager nesten utelukkende tilbragt i Panem, så sliter jeg litt med at det er over. Jeg synes det er litt tomt. Og selv om jeg skjønner at det er over, og ikke ser for meg hvordan det skulle gått ann å gjennomføre, så vil jeg ha mer.

“May the odds be ever in your favor.”

Nå vurderer jeg  lese Daughter of smoke and bone triologien, som til dels har blitt sammenliknes med the Hunger games. Sånn for å fylle tomrommet. Er det en god idè?

Har du noen tanker om the hunger games? Jeg trenger noen å snakke med om bøkene ass. Les dem!

Traileren til filmen om bok to:

Read More