Piratpartiet – for de unge og fremtiden

For kun få dager siden fikk Islandske Piratar som første piratparti inn hele tre mandater i et nasjonalt parlament. I Norge håper det nystarta Piratpartiet og følge i søsterpartiets fotspor i det kommende valget.

Jeg har snakket med Tale Haukbjørk Østrådal (23) som er leder i Vest Agder Piratparti om deres politikk og planer fremover mot valget.

Piratpartiet hadde stiftelsesmøte i juni 2012 og har tatt i mot medlemmer siden nyttår. De har per i dag sentralstyre og fylkesstyrer klare, samt om lag 300 medlemmer. Østerådal synes dette er imponerende og håper at de vil fortsette å øke medlemstallet frem mot valget. Det er spesielt viktig fordi deres ideologi tilsier at det er medlemmene som skal bestemme hva de står for.

– Breddedemokrati er en av kjernesakene våre er vi opptatt av at medlemsmassen skal få ha langt mer innflytelse enn partiledelsen, sier Østrådal.

Piratpartiet mener også at verdensøkonomien slik den er i dag tilsier at vi er nødt til å tenke nytt. Ikke bare økonomisk, men også generelt. I den anledning er det å få koding inn i skolen – og å sidestille det med språkfag – noe av det de vil jobbe for. Videre sammenlikner hun Piratpartiet med anonymous og forteller at de i likhet med mange hacktivister har flat struktur.

–  Ja, vi vel mer i den [anonymous] retninga enn i retning Arbeiderpartiet. F. eks. er jeg leder i Vest-Agder på papiret, men jeg har ikke makt til å trumfe gjennom noe som helst.

Tale Haukbjørk Østrådal Foto: Simon Kowalewski Piratenfraktion Berlin.

Pirater er generelt for åpenhet og skal ikke skjule saker fordi om det gir dårlig PR. Slikt roper drama for en hver nerd der ute som har deltatt i sosiale spill og forum online. Dermed kan en kanskje stille spørsmålstegn ved hvor godt organisert det nystifta Piratpartiet i Norge ér. Det Tyske piratpartiet måtte nemlig tåle å være sentrum for nettopp drama. Samtidig måtte de ta mye av skittentøyvasken offentlig fordi deres ideologi er åpenhet og frihet. For mange vil det derfor lyse noen varsellamper når de står i stemmeboksen og vurderer deres norske variant. Til disse påstandene svarer Østrådal at de er forberedt og har lært av andres feil.

– Vi ser jo hvor andre har gått i drama-fella tidligere, og derfor er vi også mer obs på det. Vi har jo griseflaks som er et så nytt parti, nå som resten av piratpartiene rundt om har funnet gode systemer for hvordan de fungerer, så vi bare kan kopiere dem.

Piratpartiet påstår å være et av veldig få partier som ser fremover istedenfor å kikke seg over skuldra. De vil være “activists in parlament” og tar sikte på å være et direkte demokrati – ikke bare ved valg, men også ellers. I første omgang er målet deres her i Norge å få spredd ordet om at de eksisterer og bringe videre sitt nytenkende budskap. På den måten håper de å få nok stemmer til å komme inn på stortinget. Det mener det ville vært både bra og ikke minst viktig. De synes nemlig at det er på tide at noen maser på de utdaterte politikerne som sitter der i dag.

– Vi vil holde myndighetene langt unna privatlivet ditt. Ingen skal måtte finne seg i å bli loggført hvert andre minutt, og vi kommer ikke til å gi oss før storebror slutter å ville snoke.

Kampsaken til Piratpartiet er frihet. Friheten til å si hva man mener, til å være den man er, og til å kunne være med å bestemme. De ønsker å få en slutt på at politikere er i lomma på store selskaper som bare vil tjene penger. Derfor vil de flytte fokuset fra å gjøre folks liv vanskeligere for å gjøre lettere for griske selskaper, og heller fokusere på å gjøre det lettere for folk.

– Vi er over/under/rundt/i en annen dimensjon når det gjelder den klassiske politiske skalaen. Vi har jo ingen ideologi som kan plasseres på den skalaen, og ikke har vi noen særlig økonomisk politikk heller. Vi ser på oss som noe helt nytt. Vi er ikke opptatt av om katten er blå eller rød, men av at den lander når den faller.

Det hele kan virke litt vanskelig å gjennomføre i praksis. Litt for godt til å være sant, om du vil. Men som svar på slik kritikk har Piratpartiet utviklet Liquid Feedback for å trekke medlemmene og velgerne inn i demokratiet. Dette har allerede vært utprøvd i Berlin hvor de bruker Liquid Feedback for å finne ut hva representantene skal stemme i landsparlamentet.

– Representantene legger ut sakene som de skal stemme over i LF, medlemmene stemmer over dem, og så stemmer representantene i tråd med medlemsmassen. Det er langt mer demokratisk enn slik det fungerer i andre partier i dag

Dette betyr ikke at internett-troll landet over kan stemme inn Game of Thrones sin theme song som ny nasjonalsang eller starte invasjon og okkupasjon av Sverige. Piratpartiet har fremdeles prinsipper som de har felles med resten av piratbevegelsen. Disse står samlet i deres kjerneprogram. Hvis saker strider mot dette vil det mest sannsynlig ikke bli vedtatt i Liquid Feedback.

– Ikke at vi vil ekskludere de som ikke er generasjon internett, men vi er klar over hva slags hverdag den neste generasjonen vokser opp i, og vi skal gjøre den hverdagen så rettferdig som mulig. Til sist vil jeg nevne at man ikke trenger være nerd for å stemme på Piratpartiet. Det handler om å stemme for frihet.

Vil du vurdere å stemme på piratpartiet i neste valg?

Read More

Negative opplevelser ved gaming

Det finnes flere aspekter ved gaming som kan være problematiske. Media har skrevet mye om hvordan anonymitet gir rom for å oppføre seg både truende og å drive med hetsing av mennesker. Det finnes en rekke teorier rundt hvorfor folk plutselig kan ta på seg en «mobber»-rolle i slike scenario, men utfallet er ofte noe av det samme. Det finnes også andre problematiske aspekter ved gaming.

I forrige innlegg fokuserte jeg på noe av det positive ved gaming og virtuelle verdener. I dette innlegget skal jeg se nærmere på de mer problematiske sidene ved online-gaming. I likhet med det forrige innlegget, har jeg her med erfaringer og meninger fra mennesker som på ulike måter har vært involvert i online spill- og spillmiljø.

Thorbjørn, aka Tobben (23), opplevde at etter han fikk posisjon å spill, så begynte folk å bruke merkelige strategier for at han skulle gi dem fordeler. Jenter spilte bl.a. på følelsene hans, mens gutter i enkelte tilfelle faktisk utga seg for å være jente for å gjøre det samme.

Det at man er anonym og kan gjemme seg bak et spillnick betyr at man generelt kan spille hvem man vil. Det kan selvfølgelig misbrukes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har opplevd spillere bruker flere måneder og noen ganger år, på og for eksempel å spille jente in game for å få mer oppmerksomhet, fordeler o.l. I spill. Jeg har hørt flere ekstreme tilfeller med flere uker internett flørting over spill som ender i tragedie da hele har vært et skuespill. Sånt har også skjedd med meg, i en noe mindre skala.

Tormod, aka david93 (17) opplevde å føle seg mobbet ut av en stamme da han startet å spille. Det er flere år siden nå, og han er nå usikker på hvor ille det egentlig var. Det som gjorde det så ille for han der  og da, var at han i utgangspunktet hadde det vanskelig. Han beskriver en ond sirkel hvor han møtte kommentarer han opplevde som negative og hetsende, og reagerte med å utagere både mot dem og seg selv.

Det vert på ein måte ein slags lite samfunn på internett, og som dem fleste veit så har alle samfunn eit par idioter med. Der det finnes folk finnes det også idioter. Det er alltid ein eller anna person som føler for å skape krøll og faen, og prøver å hevde seg ved å trykke andre ned i driten. Eg gikk på ein kjempesmell i slutten av 9. klasse og i 10. og det var ikkje berre ei gang eg hadde bestemt meg for å ta livet av meg. Eine gangen endte eg til og med opp på låvegulvet med ei hagle. Så sjølv om spill har mange posetive sider så har det sjølvsagt eit par negative også.

Heldigvis gikk det bra med Tormod.  Han ble innlagt på akuttmottaket for ungdom med depressive problemer etter å ha «flerret opp litt av trynet» og har kommet seg ut av det han beskrev som en «vond dans» nå. Han gikk ut av stammen som mobbet han, og krediterer nå den nye stammen han gikk til, BOL, for at han kom seg. De var en stor hjelp, sier han. Han mener også at han kan ha oppfattet noen kommentarer gamle-stammen kom med på feil måte, men der og da var den oppfattelsen likevel virkelig for ham.

Anita, Aka Wynja (28), fortalte at hun nesten opplevde å komme i en identitetskrise etter å ha spilt mye spill. IRL hadde hun problemer med sosial angst, IG hadde hun plutselig både makt og posisjon gjennom å innta en lederrolle; Og folk hørte på hva hun hadde å si. Hun hadde heller ikke noe problem med å si det hun mente, og likte hvordan hun fikk positive tilbakemeldinger på formuleringsevne og argumentasjon. Det gjorde at hun forandret seg.

Jeg forandret meg endel i løpet av den tiden jeg spilte (nå holdt jeg på å skrive “den tiden jeg levde,”  grusomt.) Jeg følte at jeg “fikk til ting”, selv i en mer sosial setting, jeg opplevde at folk hørte på meg og ble mer vant til og trygg på alle de sosiale greiene som skjer når mange folk er samla sammen. Og jeg tror det var en av de største grunnene til at det gikk dårlig med kjæresten min etterhvert. Jeg ble en «annen person» og vi passet ikke like godt sammen lengre. Så på en måte så ødela TW forholdet mitt.

Anita fortalte at hun gjennom å innta en slik posisjon, også fikk se litt av medaljens bakside. Etter en stund som profilert TW-spiller, begynte det å dukke opp bilder henne på nettet. Folk fikk satt et ansikt og et utseende på henne. Det gjorde henne sårbar for en helt annen form for motargumenter i diskusjoner; personangrep. Hun opplevde også at enkelte diskuterte hvordan hun så ut bak ryggen hennes. Noen av dem kom også med negative bemerkninger – som hun leste.

Jeg har også opplevd at folk snakker stygt om meg, kaller meg Hitler eller hore og generelt legger ut om hvilken fæl person jeg er til både meg selv og andre. I starten kom dette som et slag i trynet. På det tidspunktet var jeg også veldig opptatt av at jeg ikke ville ha bilder meg selv tilgjengelig for spillerne rundt meg. Jeg spilte fordi jeg ville ha en flukt fra hverdagen, ikke fordi jeg ønsket å dra den med meg inn i den virtuelle verden.

Det varte likevel ikke særlig lenge før folk fant meg og begynte å poste disse bildene og diskutere dem på diverse forum.  I den senere tid har jeg valgt og «eie dette» ved å poste bildene selv – på f.eks. denne bloggen – men da dette først skjedde var det veldig vanskelig. Jeg husker jeg bl.a. måtte kontakte enkelte forum-ledere for å få dem fjernet, men ble møtt med at jeg var «en offentlig person» og at jeg ikke hadde rett til å diktere hva de postet om meg.

Det er ikke bare personangrep om kan være negativt. Et annet aspekt ved spill, som mange har vært vitne til på en eller annen måte, er alle truslene. Enkelte opplever å bli truet på livet. Thorbjørn, som jeg viste til over, er en av dem. Han opplevde bl.a. å få masse hat-mails og telefoner fra folk på spill som sa de skulle «kappe av han penisen». Noe av det samme opplevde Xano (22). Han ønsker ikke å stå frem noen IRL-navn fordi han er usikker på om det vil starte opp igjen.

De fant meg vel fordi spillet og RL ble blandet så mye, at det etterhvert ikke ble så vanskelig å koble sammen to og to. Da det startet ringe de hele natta og de meg sendte trusler på facebook om at de visste hvem jeg var, hvor jeg var og at de skulle komme og ta meg. Det var litt opp og ned på intensiteten, men perioden det sto på verst varte vel 1-2 måneder. Da fikk jeg inn trusler om både bank og drap. Jeg ble jo pissredd og det ble endel søvnløse netter…

Han har nå i ettertid angret på at han ikke anmeldte truslene til politiet, men det er likevel vanskelig å få gjennomslag for slike anmeldelser. Det hele endte i stedet for at Xano måtte gi opp spillingen. Dermed mistet han også kontakten med dem han hadde blitt venn med gjennom spillsamfunnet. Selv om spillingen tok opp altfor mye tid, så angrer han litt på at han mistet kontakten med folka den dag i dag.

Kilde: Optenetpc.com

Martin, fra Trondheim, fortalte at hans største problem med spillene han spiller, er menneskene. Han mener at majoriteten er idioter og at spillet på mange måter kommer i andre rekke, mens man må jobbe rundt andres personlige mangler. Han har også opplevd hvordan spill til dels kan gjøre han aggressiv.

Selve spillene gjør meg sjeldent sint, det er mer folkene på spillet. Jeg har egentlig ganske stor selvkontroll, men det er fort at diverse datautstyr flyr i veggen når man har idiotiske lagkamerater eller møter bugs som gjør spillet uspillelig. Jeg har også slått hull i veggen av sinne. Hvilken type spill det er har svært liten påvirkning på meg når det kommer til slikt. Det er folka. De fleste menneskene på spill er udugelige og dummere enn jeg hadde trodd noen kunne bli før jeg startet å spille. Det er sjeldent jeg møter noen på spill som er smartere enn en random elev på en barneskole. Det verste spillet er uten tvil LoL.

Martin mener at LoL, eller League of Legends, er det verste spillsamfunnet som eksisterer i dag. Han sier at ikke bare virker folka «hjernedøde», men systemet er også helt på trynet. Folk har lov å si hva de vil, og det er spillerne som bestemmer hvem som straffes og hva som er greit eller ikke. Det gjøres ved at spillerne kan stemme over hvorvidt noen skal straffes hvis en blir rapport mye. Resultatet er et community hvor man må finne seg å høre f.eks. “i fuk u mom” og “i hope u die aids” nesten daglig.

Martin legger til at det er stor forskjell på vanlige gamere og pro-gamere. Han ønsker selv å bli pro, så han kjenner til noen av de problematiske aspektene ved å ta spillingen til neste nivå.

 Svært få progamere kommer til f.eks. TG for å ha det gøy. De kommer for vise hvor gode de er til sponsorer og andre pro gamere, og for å ta penge premier. Her kommer også noe av problemet inn. En pro gamer vil f.eks. gjerne ha bindende kontrakter som tvinger dem til å spille til kontrakten er ferdig og presset og stressnivået er så høyt at de ofte tyr til narkotika.

Forskningen på baksidene ved gaming er gjerne fokusert en del på hvordan voldelige spill, skaper voldelige spillere. Nå er ikke alle forskere enige her, men det er de jo aldri. Her er noen av de negativene forskere har funnet ut om effekten av spilling:

  • Barn som spiller spill med mye vold, har mer aggressive tanker, følelser og mer aggressiv oppførsel
  • Spilling kan gjøre en mer sosialt isolert
  • Noen spill kan lære bort «feil verdier». Årsaken er at i spill blir vold, aggresjon og hevn gjerne belønnet.
  • Spill kan gjøre det vanskeligere og skille mellom den virtuelle og den virkelige verden.
  • Skoleprestasjoner kan bli negativt påvirket
  • Spill kan virke negativt på evnen til å konsentrere seg om oppgaver over tid (se her)

——– (Kilde)

Spill er kanskje en forsvarsmekanisme for de av oss som har noe å fortrenge og flykte fra. Som vi har sett i forrige innlegg, kan flukten hjelpe noen, men det er tydelig at det også kan bringe ut det verste i folk. Som Ole, aka Magic Dude (19) sa: «Spill er en arena for folk som gjemmer seg bort. Det er lett å bli veldig betatt og oppslukt.» Spørsmålet blir da om flukten fra problemene er sund, eller om den forverrer situasjonen.

Read More

Jeg har tatt bussen igjen

Jeg har tatt bussen igjen. Jeg brukte ikke bilbelte denne gangen heller. Jeg er rebelsk sånn. Av en eller annen grunn, så får jeg stadig noen merkelige opplevelser på bussen.

Jeg velger å tro det er fordi det er mange ulike mennesker som stappes inn i denne boksen… Men det kan jo også si endel om hvor lite som skjer i mitt liv ellers og at jeg har lav terskel for hva som kvalifiserer til en “opplevelse”. Det er litt tragisk. Sånn når jeg tenker meg om. Hmph.

Uansett. Da jeg kom på bussen var det nesten fult. Det er alltid så awesome. Så jeg satt meg på en av disse setene som av ukjente årsaker er snudd motsatt vei av alle de andre. Den naturlige følelsesen jeg får av å sitte nettopp der, er at jeg er en sirkusfreak. Alle kan se på meg og jeg må stadig prøve å styre blikket på alt annet enn naturlige steder for å unngå følelsen av at jeg stirrer på noen.

BAH-buss!

Jeg ble sittende like ved en “fjortissguttegruppe”. Min følelse av å være sirkusfreak ble ikke akkurat mindre. Han ene begynte å be kameratene sine, som satt motsatt vei i bussen de også, om å snu seg og se på meg på en “kjempe diskè” måte. Også begynte de å hviske seg i mellom. På dette tidspunktet var jeg bombesikker på at håret mitt var begynt å falle av og jeg hadde 100 utvekster i ansiktet + noe mellom tennene. Eller, kanskje jeg hadde barbert av et øyenbryn uten å vite det???


Rimelig weird følelse der altså. Litt som ironiske duckfaces.

Sånn holdt de på helt til neste busstopp, hvor de tydeligvis skulle av. Mens de var på vei av, hørte jeg plutselig at de snakket om “Glitter” og fnising. Det gikk opp for meg at dette må være noen som har lest denne bloggen – eller har spilt et spill jeg har vært med på.

Og nå vet jeg jo at idet de gikk av bussen, så snakket de sikkert om hvor teit jeg er – og at jeg er hitler. Og andre slike ting. For de fortsatte fnisingen på utsiden. Bare mer høylytt. Jeg tok meg selv i og tenke et sarkastisk “WOHO, dette blir den flotteste dagen evah!”

Heldigvis skjedde det noe koselig tre busstopp senere. Ei dame betalte bussbilletten for ei jente som ikke var forberedt på at busskortet var gått ut. Hun ble så glad. Det var koselig. Varm følelse inni meg.

Alt dette skjedde forresten i et tidsrom på 5-7 minutter.

 

 

Read More

TV-serier for vintermørket

Det har blitt en stund siden jeg har skrevet om tv-serier. Det er jo litt dumt gjort av meg, fordi jeg vet jo at dere elsker å finne nye ting å se på. Derfor kommer det enda en post om nettopp tv-serier. Noen nye og noen som har gått et par sesonger eller mer. Enjoy.

DON’T TRUST THE BITCH IN APARTMENT 23 | 7,2/10
Det er vanskelig å forklare hvordan denne serien er, uten å trekke paraleller til “2 broke girls” og “new girl”. June (Dreama Walker), flytter til New york og blir samboer med bitcha i leilighet 23, Chloe (Krysten Ritter). Det viser seg at Chloe er på grensen til å være sosiopat. Hun bruker til dels hjerteløse metoder og lurer den naive June inn i mange rare og komiske situasjoner. Det serien vinner mye på, er at du sjeldent kan forutse hvor Chloe vil ta det. Hun er uforutsigbar og seeren vil nok føle seg nesten like lurt som June. Prikken over i’en er James Van Der Beek (dawsons creek) som spiller seg selv i serien. Han er Chloes tilsynelatende eneste venn, og dynamikken dem i mellom er til hysterisk morsom  til tider. Absolutt en komi-serie jeg vil anbefale. Hver episode er 22 minutter og sesong 2 er godt i gang, så det er bare å starte opphentingen.

WHITE COLLAR | 8,3/10
Hvis det er noe tv har lært oss, så er det vel at politiet og deres jakt på kriminelle antakeligvis er noe av det vi her i verden bør synes er mest interessant noen sinne. Jeg er desverre av den typen som ikke synes f.eks. CSI er artig – men White Collar er ikke CSI. Denne serien er mer enn katt-og-mus-lek med humor, drama og litt konspirasjonsteorier. Det er kanskje passende å sammenlikne litt med filmen “Catch Me If You Can”. Handlingen spinner i hovedsak rundt Tim DeKay, som spiller Peter Burke, FBI-agenten som elsker jobben sin, og Matt Boomer, som spiller Neal Caffrey. En “con man” og på mange måter et geni. I serien jobber de sammen, og til tider mot hverandre, i flere paralelle plot-lines.  Caffreys medsammensvorne, den ekstremt paranoide men sjarmerende Mozzi, står for mye av humoren og har mange av seriens beste replikker. Tiffani Thiessen, som er best kjent fra 90201, spiller kona til FBI-agenten og er også overraskende flink her. Alt i alt, en god serie. Dessuten er det ikke til å stikke under en stol at Neal Caffrey (Matt Boomer) som også er kjent fra Chuck, er dreeeeeamy. Men, som jeg skrev et annet sted; Det er sykt irriterende for meg at han er gay. Det ødelegger illusjonen jeg har i hodet mitt om at jeg hadde hatt sjans på han.

UTOPIA | ingen karakter
I dette britiske dramaet følger vien gruppe med mennesker som snubler over – og inn i – en konspirasjon vedrørende manuset til det som kun kan kalles en “cult graphic novel.” Hovedpersonene snakker først kun gjennom et forum på internett, men bestemmer seg for å møtes IRL. Dette fører til at de kommer på radaren til organisasjon kjent som “the network”. Å være på deres radar viser seg å være en dum ting. Flere av dem bøter med livet allerede i første episode. De som overlever tortur og forfølgelse, må etter kort tid innse at for å overleve må de forlate alt og alle de kjenner. Hvis dere fulgte med på Misfits, så vil dere kanskje kjenne igjen noe av stilen til serien og en av hovedrolleinnhaverne. Serien er lovende så langt, men det har bare kommet ut fire episoder og jeg har bare sett to av dem, så det gjenstår å se hvor god serien blir fremover. Jeg vil følge med.

BUNHEADS | 7,3/10
Amy Sherman, som er en av skaperne Gilmore girls, har helt klart tatt mye med seg mye fra sin tidigere hit, for dette er kort fortalt –  gilmore girls med ballerinaer. Humoren og de kjappe replikkene er ganske lik, det er satt i en liten by og den kvinnelige hovedrollen, Michelle Simms (Sutton Foster) kan til tider likne litt på Lorelai Gilmore. I tillegg gjør flere – ja nesten altfor mange – av skuespilllerne fra Gilmore Girls en fremtreden her. Først og fremst Kelly Bishop, som spiller en gammel ballerina turned danse-lærer og Michelle Simms sin svigermor. Hun er sitt sedvanlige awesome selv. Problemet, slik jeg ser det, er at det ikke stopper der. Det er jo ikke ukjent at regisører og produsenter liker å ta med seg noen skuespillere på flere prosjekter, men her blir det så mange at jeg klarer ikke la være å sammenlikne Bunheads med Gilmore girls. Og desverre for denne serien, så kommer den til kort i den sammenlikningen. Det er også litt forvirrende at man aldri helt får tak på hvem som egentlig er hovedrollene her. Bi-rollene tar til tider litt overhånd, rett og slett. Når det er sagt, så liker jeg serien. Den har sine øyeblikk og er en sånn god og varm serie som en ikke trenger å innvestere å mye tid i for å følge med på.

DO NO HARM | 5,5/10
Dette er på mange måter en modernisering av “Jekyll and Hyde”. Du vet, splitta personligheter som kjemper mot hverandre.  Dr. Jason Cole er kirurg på dag tid, men på natta tar hans alterego, eller hva en skal kalle det, over og gjør all slags ugang. De siste årene har Cole klart å holde den andre personligheten i sjakk ved hjelp av medisiner, men nå har han opparbeidet en tolleranse for disse og klarer å ta over. Det skaper naturligvis en del problemer. Kun en episode er sendt så langt. Det irriterer meg litt at konseptet i seg selv er litt oppbrukt, me på samme tid så fortjener serien en sjanse. Den er godt laget og har potesiale til å bli bra. Jeg kommer til å gi serien et par episoder til på å imponere, men mer enn det kan jeg ikke love. Leger-dramaer finnes det trossalt nok av så det skal noe til å ta plassen til en av dem jeg allerede følger med på.

LEGIT | 7,4/10
Jim Jeffries er en av de stand-up komikerne jeg allerede har anbefalt dere å sjekke ut. I denne serien ser det ut til at han spiller ut sine rutiner i et tv-serie format. Første episode er nemlig en av historiene jeg har sett han fortelle i show tidligere. Dette er nok likevel ikke kjent for “folk flest”, så da vet de kanskje ikke hvor sant mye av det som skjer i episoden faktisk er. Det jeg lurer mest på etter å ha sett denne episoden, er hvor de skal gå herfra? For joda, det er morsomt nok, men hvor mange slike historier har han på lager? Jeg har ikke sett han fortelle så altfor mange av dem. Og jeg er usikker på hvordan de skal knyttes sammen. Uansett – hvis du liker Jim Jeffries sin stand-up, så liker du humoren her. Og da er nok serien verdt å følge med på fremover også.

SHERLOCK | 9,2/10
Ooooh, hva kan en si? På samme måte so “Do no harm” spiller ut en klassiker, så gjør de det her. De gjemmer det forsåvidt ikke heller – tittelen sier jo sitt. Denne serien er en av de høyest rangerte på imdb om dagen, og det er ikke uten grunn. Den er flott skrevet og nydelig laget. Skuespillerne i hovedrollene (Benedict Cumberbatch og Martin Freeman) er fantastiske. Sherlock er i gang med sin tredje sesong og det er sålangt kommet ut 7 episoder. For de som kan regne, betyr det at det er få episoder i hver sesong – men til gjengjeld er de lange og flott gjennomførte episoder som de fleste vil kunne like. Hvis du har noe tid til overs, vil jeg anbefale å gi Sherlock en sjanse. Rimelig sikker på at du ikke vil angre på det.

ANDRE TV-SERIER VERDT Å SJEKKE UT:
– Banshee| 8,0/10
– The Americans | 8,2/10
– Suits | 8,9/10

 

 

——
Hva synes du om tv-seriene over? Noen du savner eller vil anbefale?

Read More

Produktiv dag. Spa og “happy ending”

Jeg har allerede hadde en ganske lang dag. Jeg sto nemlig opp kl 6. Vanligvis hater jeg å stå opp tidlig på fridager. Det betyr at jeg får så mye tid å fylle. Idag, etter å ha hengt på youtube, ryddet og vasket jeg leiligheten, handlet mat – spiste frokost – og dusja og fiksa håret ordenlig før kl 9.30 liksom. Det er rimelig vilt.

På disse bildene er jeg veldig optimistisk. Og selvgod (fordi jeg har vært flittig). På det ene og viser jeg også den fine planleggingsboka for juleBOL. I den står alt. It’s awesome.

 

Da jeg var ferdig med alt dette, hang jeg i leiligheten i en halvtime mens jeg ventet (JA VENTET) på at butikkene skulle åpne. Jeg tenkte det var på tide å gjøre de siste “ikke-mat-relaterte”-innkjøpene til juleBOL nemlig. Ute i god tid, der altså. Ganske fornøyd med meg selv.

Etter handlingen skulle jeg å spa. Mamma ringte meg nemlig i går og sa hun hadde ordnet det for meg. Jeg hadde litt blanda følelser mht hele greia. Min intimsone er ganske… stor. Og viktig. Og enorm. Og tanken på at et fremmed menneske skal klasse på meg, sånn helt plutselig, gjør meg litt stressa. Jeg ga det likevel en sjanse. Andre liker det jo, så hvorfor skulle ikke jeg kunne like det?

Virker jo fornuftig tenkt det, gjør det ikke?

Det største problemet mitt med massasje og slikt, er at jeg har en enorm trang til å være “best” på alt. Og jeg skal på et merkelig vis være best på å få massasje også. Jeg aner ikke hvordan jeg tenker det skal gå for seg, eller om de som jobber med slikt rangerer kundene sine. Ikke aner jeg hvordan de skal rangere dem heller. Jeg vet bare at jeg prøver å være best.

Nok om det. Jeg gikk til massasje-stedet. Og det virker kanskje rart å si, men; Jeg fikk ei “thai dame” som skulle massere meg. Rart eller ei, så gjorde jeg altså det. Og det er visst ok å kalle henne for thai-dame, fordi det gjør alle andre jeg snakker med om henne og spaet. Så, da gjør jeg bare det jeg også. Ikke skyt meg.

Det gikk helt greit for seg helt frem til hun plutslig skulle ha meg til å ligge på ryggen. Jeg mener, jeg trodde det var over når hun hadde tatt føttene og ryggen. Derfor pustet jeg nesten litt lettet ut av tanken på å kunne kle på meg igjen. Og jeg hadde synes det var anstrengende nok og ikke gi uttrykk for hvor mye det kilte når hun plutselig maserte meg under beina og slikt. I mitt hodet er det nemlig slik, tydeligvis; For å være best på massasje, kan man ikke være kilen.

Uansett. Plutselig måtte jeg altså snu meg. Umiddelbart fikk jeg problemet; Hvor fester man blikket?? For jeg vil jo ikke ha blikkontakt mens hun tar på meg, ffs. Og kanskje hun synes det er ukomfortabelt om jeg ser på henne. Og hvis hun gjør det, så er jeg jo ikke best på å få massasje. Så eh, etter å ha forsøkt å stirre til siden og rett opp og slikt, så fant jeg ut at det bare virket som jeg kjedet meg hvis jeg gjorde det. Og det var kanskje ikke gøy for thai-dama. Så jeg bare lukka øyna. Småstressa. Dessuten priset meg, i stillhet, lykkelig over at jeg barberte leggene på morgen.

Etter kort tid utfordret hun mine intimgrenser rimelig drastisk igjen – med å massere mellom lårene mine…. Ikke helt oppi de sonene hvor pornofilmer fokuserer altså, men still. Og så, når jeg endelig var kommet over at det hadde skjedd, så var plutselig hendene hennes på brystet mitt. Jeg tror jeg sluttet å puste.

Da det var ferdig, og jeg skulle reise meg, så ser hun på meg og sier “Tusen takk.”

TUSEN TAKK???

Jeg har ikke ord. Ikke enda. Og jeg hadde hvertfall ikke det da det skjedde. Jeg tror jeg stotret frem noe sånt som, “ok” og lette febrilsk etter BH’en min mens jeg klamret meg i håndkleet.

Nå sliter jeg med hvorvidt jeg bør føle meg brukt i en meget ensidig “happy-ending”, eller om det er rasistisk å tenke det pga jeg allerede har kaldt henne thai-dame og det er jo en slags stereotype inni bildet her. Kanskje jeg heller skal tolke hennes “tusen takk” som dålig norsk. Åårh, forvirret. Hmm. Glad jeg skal drikke øl nå snart ass.

Read More

The walking dead – gjør mandager mindre blå

Mandager er ikke så blå lengre. Det er min favorittdag. Ikke fordi jeg lagde og spiste ribbe i dag, eller fordi det snør (snarere tvert i mot), MEN fordi det er så mange awesome tv-serier som kommer ut på mandager (norsk tid). Det passer rimelig greit med snø og kulde. Jeg kan sitte inne, være loner og se tv-serier hele dagen.

Jeg har nettopp sett nyeste episode av masse serier. Rettere sagt:

  • Once upon a time
  • Revenge
  • Dexter
  • Homeland
  • The walking dead

Den lineup’en der… Oh, multiorgasme. 

The governor, the walking dead sesong 3 episode 8

The walking dead, zombie-serien som gjør at jeg vil kjøpe Wii U og ZombiU, viste siste episode før jul idag. Det er mye man kan si om the walking dead, men at serien har tatt seg KRAFTIG opp fra sesong 2 – det er en underdrivelse.

Første jeg kommer på fra sesong 3 nå, er:

BLOD – DØD – ZOMBIER – AMPUTASJON – KEISERSNITT – ZOMBIER I AKVARIUM 

Jeg tror min elsk på sesong 3 har noe med at de fikk drept/fjernet alle de karakterene jeg bare ikke klarte like. Skal ikke spoile altså, men omfg enkelte whine-karakterer som setter ut på kjøretur for å leite etter folk i en verden overtatt av zombier… Jeg takler det ikke. Og jeg er forsåvidt rimelig fornøyd med at folk nå har sluttet å bruke hele sesonger på å rope navna på diverse kids.

Michonne er awesome.

Hvis jeg kan slippe å høre “Caaaaaarl” eller “Sooooophia” ropt panisk i skogen resten av sesong 3… Da skal jeg ta tilbake alt vondt jeg har tenkt om produksjonsteamet som tok over etter sesong 1.

Carl….

Jeg gleder meg åpenbart endel til februar. Da står resten av sesongen  for tur. Hvis det fortsetter i samme spor, og hvis promoen er noen indikasjon, er dette enda en sesong jeg må kjøpe på dvd.

 – Har du sett det nyeste fra the walking dead sesong 3? ELSKER DU DET NYE?

Read More

#BaldForBieber

En gang, da jeg var liten, lurte jeg min søster til å barbere “midtskill” på seg selv. Det resulterte i at hun gikk med caps en hel sommer. Og lærte at det ikke het å være “fjernskalla.” (Sånn sett kom det noe godt ut av det.) Med hjelp av den digitale alder, tok 4chan samme greia litt lengre.  De brukte sine inernett-superkrefter til ondskap og trolling. 

Du skjønner; Nylig lurte en gjeng fra 4chan, Justin Bieber fan’s fra hele verden. Dakars belibers.

Først postet de tweets som “bekreftet” at Bieber har fått en kreftdiagnose. Så startet de en hashtag: #BaldForBieber

De ønsket naturlig nok å sjekke hvor mange beliebers som faktisk var lojale nok til å skalle seg for den kreftsyke popprinsen. Skremmende nok, så gjorde en del nettopp det. Og jeg bare:

Ryktet skaffet kredibilitet gjennom tweets fra ET online sin offisielle twitter-konto – og et tweet fra Biebers egen twitter-konto.

#BaldForBieber trendet faktisk en god stund på twitter. Det avtok først når folk  begynte å forstå at det hele var tull. Men, som nevnt over; Noen hadde likevel rukket å barbere hodet.

Det finnes neppe noen bedre anledning til å slenge denne ut, så for å bruke George Carlin sine kloke ord:

Musicfeeds.com presterte å spore opp noen av bildene som ble postet på iternett for å støtte Bieber i kampen mot den fiktive kreften, samt noen screenshots av aktuelle tweets. Enjoy.

 

 

Read More

Hvordan se tv-serier på nett

Noen ganger får jeg spørsmål om hvordan man får sett nye tv-serier når de kommer ut i USA. Det kan nemlig gjøre fra the interwebz. Og jeg tenkte at det skal jeg fortelle litt om. Det er trossalt en regnfull lørdag, hvertfall her i Kristiansand, så da trenger dere kanskje hjelp til å få tiden til gå. Med mindre dere er av den varianten som liker å løpe rundt på utsiden. I regnet.  

Egentlig hadde jeg skrevet en lang avhandling her om hvordan du gjør ulovlige ting som å laste ned tv-serer og musikk fra internett. Noen tipset meg om at det kaaaanskje ikke var så lurt. Uansett hvor mye jeg skulle understreke at jeg ikke gjør det selv, handler det litt om hvordan jeg blir oppfattet. 

For å være helt ærlig , så ser jeg jo rent moralsk et problem mht nedlasting. Jeg forstår at det er galt. Og jeg kan vel ikke egentlig helt forsvare at jeg har gjort det, selv om jeg kjøper veldig mye filmer og tv-serier i etterkant. Likevel er det vel sånn at jeg ikke har kjempe dårlig samvittighet for å gjøre denne formen for ulovligheter. Mulig det er kulturen som er slik. Man får en holdning som blir litt “alle gjør det” og “filmbransjen har da nok av penger”.

Vel, jeg fjernet den delen av innlegget som kontret omhandlet nedlasting av musikk, programmer, tv-serier og filmer.  Hvis det var nettopp det du lette etter; Sorry.

Det jeg har følt at er OK å la stå, er nettsider hvor man kan streame filmer og tv-serier. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg anser det som mer akseptabelt, men yeah. Here it is.

Streamingsider for tv-serier og filmer
Hvis du ikke ønsker/kan laste ned, men har en grei internettasighet, så er kanskje streamingsider et godt alternativ.

Hvilke sider bruker du til å laste ned musikk, tv-serier, film, spill og div. programmer? Har du noe formening om nedlasting?

 

Read More

Inspirasjon til 90-tallsfest

Det blir 90-tallsfest på juleBOL i januar. I den anledning tenkte jeg minne folk litt på hva som faktisk representerer dette fargerike tiåret. Moteblogger har jo gjerne “inspo” eller “inspirasjon”-poster. Dere får anse denne som noe liknende. For litt av poenget er å hjelpe dere til å planlegge kostymet deres.

Velger å sette det litt i kategorier slik at dere skal få en liten oversikt. Bildene vil nok skape en noe urovekkende følelse av nostalgi. Don’t worry. Det er helt normalt. Elns.

Musikken
Oh, girl-power, boyband, blått hår og barbielåter. Kanskje noen av disse er inspirasjonsfaktor for dere?

Spice Girls
Backstreet boys
destinys child
Stig van Eijk
Aqua
Gwen Stefani viser 90-tallshår
Britney Spears og Justin Timberlake

Sport
Ja, det var en ting på 90-tallet det også. Vi hadde dessuten en rekke norske helter som kanskje kan inspirere. Det var jo til og med OL på Lillehammer i ’94!

Leketøy og accesories
På 90-tallet hadde vi en rekke artige leketøy og interessante accessories. Noen av dem har allerede blitt vist i bildet øverst, men det er ikke bare platåsko, Tamagotchi og hårmaskara som var inn.

“Choker” i elastisk plastikk
Armbånd av sikkerhetsnåler og perler
Gameboy
En noe creepy Furby
Klistermerkeøredobber
Pog
smykke sak
Pokemon
Solbriller med farga glass

TV-serier
Det gikk en rekke virkelig awesome ting på tv dette tiåret. Ok, alle var ikke bare awesome, men likevel!

Hotell cæsar kom i 1998.
Under samme tak
Dawsons Creek
BUFFY!
Venner for livet
Beverly Hills 90210
Blossom
Baywatch gikk i USA fra 1989 til 2001.

—-

Hva husker du fra nittitallet? Fikk du inspirasjon til festen nå?

Read More

6 (godt) over middels artige stand up show

Det er tydelig at jeg har vært altfor seriøst de siste dagene. Det må jeg slutte med umiddelbart! Det jeg derfor har gjort er å samle opp noen artige Stand-up show (full versjon) som jeg liker. Jeg har videre tenkt å dele disse med deg. Ja, deg.

6. Dane Cook – Vicious Circle 

5. Donald Glover – Weirdo

4. Robin Williams – Weapons of self destruction

3.  George Carlin – You Are All Diseased

2. Bill Maher – Crazy Stupid Politics

1. Louis C.K – Shameless

Hvis du er umettelig i ditt tidsfordrivningsbehov – så har jeg, sånn i tilfelle rottefelle, også lagt ved noen linker til relativt morsomme stand-up show. Jeg mener, man kan aldri få nok av sånt, kan man vel?

– Daniel Tosh: Happy Thoughts

– Louis C.K.: One Night Stand

– The Comedy Central Roast of: Donald Trump

Bonusen som jeg leita etter:

### Jim Jefferies – Alcoholocost 

Føler du det mangler noen på listen her? Jeg blir ikke akkurat sur for tips om artig stand up! 

Read More